Han gikk tilbake til meg, brettet jakken forsiktig sammen over armen sin, og så på meg med et varmt smil.
“Carl,” sa Mr. Conway mildt. “Søsteren min driver et renseri i byen. Vi skal få denne jakken helt ren, og vi skal sy knappen fast igjen på sin rette plass—med den blå tråden i behold. Og hvis du vil, kan den henge på kontoret mitt til du blir stor nok til at den passer deg perfekt.”
Jeg tørket tårene med ermet på fru Lowells jakke og nikket sakte. Jeg kjente på den lille messingknappen i hånden min en siste gang, før jeg rakte den stolt frem til Mr. Conway.
“Takk, herr rektor,” hvisket jeg.
Faren min var kanskje borte, men jeg trengte ikke lenger å lide i det skjulte. Den blå tråden hadde ikke bare vist pappa vei den natten i ørkenen—den hadde ført hjelpen rett tilbake til meg når jeg trengte det som mest.
