forklarte hvor vanskelig det var å oppdra et barn som nektet å sette pris på noe som helst. Jeg satte meg på huk. Gjørmen gjennomvåt buksene mine da jeg rakte etter knappen. Da jeg plukket den opp, så jeg noe annet. Et kort stykke falmet blå tråd var bundet gjennom de små hullene. Knuten var skjev. Veldig skjevt. Jeg lukket fingrene rundt den. Så gned jeg knuten med tommelen. Jeg hadde gjort det hundrevis av ganger før. Det var noe jeg husket fra da jeg var liten. Da faren min fortsatt var hjemme. Jeg forsto ikke hvorfor jeg måtte la tråden stå der. Jeg husket bare at pappa hadde lovet meg noe. Og jeg hadde trodd på ham. “Hei!” Kenneths stemme fikk meg til å hoppe. “Hva gjør du der nede?” Jeg reiste meg raskt og gjemte hånden bak ryggen.
“Ingenting.” “Hva plukket du opp?” “Ingenting, Kenneth.” Han smalnet øynene. “Ikke lyv for meg.” Jeg så ned. “Det er bare en knapp.” Han lo kort, foraktfullt. “Nå sparer du på det gamle søppelet?” Klokken hans fanget morgensolen da han pekte på meg. “Hør nøye etter, Carl. Den sjekken din døde far etterlot er det som holder tak over hodet ditt. Du får ikke bestemme hvordan voksne bruker den.” Jeg stirret på klokken hans. Så så jeg på knappen i hånden min. Jeg lurte på hvordan noe som tilhørte faren min kunne kalles verdiløst når Kenneth så ut til å like å bruke pengene faren min hadde etterlatt til meg. Men det sa jeg ikke. Jeg hadde lært at noen spørsmål var farlige. Det var da fru Lowell kom mot oss.
Hun var læreren min i fjerde klasse. Hun hadde sett på fra den andre siden av bussholdeplaten, og jeg kunne se på uttrykket hennes at hun ikke likte det hun så. “Carl, kjære, kom hit.” Jeg tok et lite skritt mot henne. Hun tok av seg den ekstra vinterjakken hun hadde hatt med seg og holdt den frem. “Her. Ta på deg dette. Du må fryse.” Jeg visste ikke hva jeg skulle si. “Takk.” Hun hjalp meg å få armene inn i ermene. Frakken var litt for lang, men den var varm. Så flyttet blikket hennes seg til den lukkede knyttneven min. “Hva er det du holder?” Jeg prøvde å skjule det igjen. Hun tok ikke hånden min. Hun bøyde seg bare litt ned for å kunne se på meg.
“Er det noe viktig?” Jeg åpnet fingrene akkurat nok til at hun kunne se. Messingknappen hvilte i håndflaten min. Hun la merke til den lille blå tråden. Uttrykket hennes myknet. “Det er en ganske spesiell liten ting, ikke sant?” Jeg nikket. Hun studerte den skjeve knuten. “Hvorfor fortsetter du å gni på den tråden?” Et øyeblikk klarte jeg ikke å svare. Så hvisket jeg: «Pappa sa dette var min tråd for å ta ham hjem.» Fru Lowell la hånden over munnen. Jeg forsto ikke hvorfor. Det var bare noe pappa hadde fortalt meg. Jeg var fem år gammel da jeg knyttet tråden rundt den løse knappen på jakken hans. Jeg husket at jeg satt ved siden av ham og prøvde å stramme knuten. Han smilte og sa at det var en god idé.
Jeg hadde fortalt ham at den blå tråden ville hjelpe ham å finne veien tilbake til meg. Han hadde lovet å ikke ta den av. Jeg trodde på ham. Selv etter at han dro. Selv etter telefonsamtalen da jeg ble sint fordi han måtte dra igjen. Selv etter at jeg sa til ham at jeg ikke ville at han skulle dra. Jeg hadde aldri fått sagt at jeg var lei meg. Og jeg hadde aldri fått sagt at jeg elsket ham én gang til. Det var de tankene jeg holdt for meg selv. Ingen på skolen visste om den siste telefonsamtalen. Ingen visste at jeg noen ganger lurte på om pappa hadde dødd fordi han trodde jeg fortsatt var sint på ham. Jeg ville ikke at noen skulle vite det. Spesielt Kenneth. “Hva foregår her?” Kenneth hadde kommet nærmere. Fru Lowell rettet seg opp. “Carl kom uten frakk. Jeg tenkte han kunne trenge denne.” “Det er en familiesak.” “Han sto i den bitende kulden.” “Han har det bra.” Mrs. Lowell så på ham. “Han er ni år gammel.” Kenneths kjeve strammet seg. “Da burde du kanskje holde deg til å lære ham i stedet for å stille spørsmål ved hvordan jeg oppdrar ham.” Han vendte seg mot moren min. “Angela, si det til henne. Si til henne at den jakken var verdiløs, og at Carl må slutte å late som om hans avdøde far fortsatt er en del av livet hans.” Moren min så på fru Lowell. Så så hun på meg. Jeg ville at hun skulle si nei. Bare én gang. Jeg ville at hun skulle
