si at jakken tilhørte faren min, og at ingen hadde rett til å kaste den. Men hun hvisket bare, “Jakken var gammel. Kenneth prøvde bare å gjøre det han mente var best.” Jeg senket blikket. Knappen var fortsatt i hånden min. Jeg klemte den så hardt at kantene presset mot håndflaten min. Kenneth la merke til det. “Hva er det du driver med?” “Ingenting.” “Åpne hånden din.” Jeg rørte meg ikke. “Carl. Gi meg den.” Jeg ristet på hodet. Stemmen hans ble skarpere. “Jeg sa gi den til meg.” “Den er min.” Han stirret på meg som om jeg nettopp hadde sagt noe utrolig. “Den tingen hører hjemme i søpla.” Jeg holdt knyttneven mot brystet. “Det var pappas.” “Faren din er død. Du må få det inn i hodet ditt.
” Jeg kunne kjenne hjertet mitt slå raskere. Han rakte ut hånden etter meg. Jeg trakk den bort. “Ikke!” Ordet kom høyere enn jeg hadde forventet. Alle ble stille. Selv Kenneth virket overrasket. Så endret ansiktet hans seg. Han grep den lille hånden min. “Gi den hit. Jeg kaster den også!” Fingrene hans presset mot mine, prøvde å tvinge dem opp. Jeg var redd. Det var jeg virkelig. Men noe inni meg nektet å slippe taket. Jeg krøllet den andre hånden rundt den første. “Nei.” “Carl, ikke gjør dette vanskelig.” “Jeg beholder den.” “Slipp den!” “Nei!” Fru Lowell trådte nærmere. “Mr. Talbot, vær så snill.” Kenneth ignorerte henne. Han strammet grepet. Jeg kunne kjenne den lille knappen grave seg inn i håndflaten min. Så, et sted bak oss, lød en mannsstemme.
“Det er nok.” Kenneth snudde seg ikke med en gang. Stemmen kom igjen. “Ta hånden din av den gutten.” Det var Mr. Albert Conway, vår rektor. Han sto nær skoleinngangen, hvor han hadde tatt imot elevene den morgenen. Mr. Conway var marineveteran. Han var høy, med sølvfarget hår og et alvorlig uttrykk som vanligvis fikk selv de mest høylytte barna til å oppføre seg. Jeg hadde sett ham mange ganger i gangene. Han sa alltid god morgen til meg. Noen ganger spurte han om leseoppgavene mine. Men jeg hadde aldri sett ham se slik ut nå. Han gikk mot oss. Kenneth løsnet grepet litt. “Dette er en familiesak, Mr. Conway.” Mr. Conway svarte ham ikke. Han så på hånden min. Mer spesifikt så han på messingknappen. “Kan du slippe gutten,
vær så snill?” Kenneth sukket irritert. “Du gjør et stort nummer ut av ingenting.” Mr. Conway tok et skritt nærmere. Øynene hans beveget seg fra knappen til det lille stykket falmet blått tråd. Så så han på ansiktet mitt. Noe skjedde med uttrykket hans. Jeg la merke til det med en gang. Øyenbrynene hans trakk seg sammen. Fargen syntes å forsvinne fra ansiktet hans. Det var ikke blikket voksne vanligvis ga meg når de syntes synd på meg. Det var noe annet. Noe jeg ikke kunne forklare. Det så nesten ut som sorg. Men også som anerkjennelse. Kenneth tok et skritt frem igjen. “Greit, det er nok. Gi meg den knappen.” Han rakte ut hånden mot meg. Før han rakk å ta på meg, grep Mr. Conway håndleddet hans. Ikke omtrent.
Ikke voldsomt. Akkurat fast nok til å stoppe ham. “Ikke gjør det.” Kenneth stirret på ham. “Slipp meg.” Mr. Conway rørte seg ikke. Blikket hans var festet på messingknappen, spesielt den falmede blå tråden som var bundet gjennom den. Så så han på meg igjen. Stemmen hans ble plutselig mye lavere. “Carl, det lille trådstykket…” Jeg holdt pusten. Han så ut til å kjempe for å finne de rette ordene. Så hvisket han noe som fikk fru Lowell til å legge en hånd over munnen. “Den knappen tilhørte mannen som—” Han stoppet. Hånden hans begynte å skjelve enda mer. Og for første gang den morgenen så Kenneth Talbot redd ut. Les hele historien i kommentarfeltet. Hvis du ikke ser det nye kapittelet, trykk på ‘Alle kommentarer’
