Den lille jenta Lina snudde seg umiddelbart mot vaktmannen med en så ren indignasjon at den virket nesten uvirkelig på det stedet fullt av kalde voksne.
— Hvorfor det?
Tomas ble overrasket et sekund.
— Fordi… han forstyrrer kundene.
Lina så seg sakte omkring. Luksusbutikker. Dyre merker.
Store skjermer. Deretter hevet hun blikket igjen mot Tomas med en avvæpnbende alvorlighet.
— Jeg er en kunde. Og han forstyrrer ikke meg.
En uvanlig stillhet senket seg rundt dem.
Også noen forbipasserende saktnet farten.
Linas mor ble blek som et laken på flekken.
— Lina, stopp nå med en gang.
Men herre Eduar følte allerede at noe holdt på å forandre seg dypt inni ham. Den lille jenta hadde nettopp klart på få sekunder det ingen medlemmer av styret hans, ingen nevøer og ingen forretningspartnere hadde klart på år: hun hadde minnet ham på at han fremdeles er et menneske før han er en formue.
Deretter stakk Lina hånden i lommen på kåpen sin.
Hun trakk frem en liten fylt brioche, innpakket i et krøllete papirserviett.
— Vær så god. Du er sikkert sulten.
Herr Eduar så på briochen som om ingen hadde gitt ham en gave på århundrer. Hendene hans skalv lett da han til slutt tok den imot.
— Takk, mumlet han.
Linas mor så nå ut til å være på randen av å besvime.
— Jeg beklager så mye, herre. Vi har ikke mye penger, så det er ikke så mye å skryte av, men…
Herr Eduar så umiddelbart opp på henne.
De hadde ikke mye penger.
Likevel hadde hun nettopp gitt det hun hadde, uten å hesitere. Mens rundt dem fortsatte personer som bar klokker verdt tjue tusen euro å snu blikket vekk, som om han var usynlig.
Noe brast langsomt i brystet hans i det øyeblikket.
Da begynnte plutselig Tomas’ telefon å ringe. Etter noen få sekunder med lytting skiftet ansiktet hans plutselig farge. Han så på herre Eduar.
Så på nytt. Som om hjernen hans fullstendig nektet å akseptere det han hørte.
— Herre… stammet han plutselig.
Herr Eduar forsto det med en gang.
Alibert.
Han må ha fått panikk da han ikke fant ham, og satt i gang letingen. Tomas tok instinktivt et skritt tilbake mens to menn i dress allerede krysset hovedatriumet raskt i retning av benken.
Generaldirektøren for Grand Imperijal var blant dem.
Ansiktet hans var blekt av skrekk.
De forbipasserende begynte å saktne farten mer og mer. Så gjenkjente noen endelig den skitne gamle mannen som satt på benken. Viskingen brøt ut umiddelbart rundt fontenen.
— Vent litt…
— Det er umulig…
— Herregud… det er herre Eduar.
Tomas ble hvit som et laken.
Ekspeditøren fra luksusbutikken dukket opp i det fjerne med et skrekkslagent uttrykk i ansiktet. Selv tenåringene som hadde ledd like før, senket plutselig telefonene sine, som om videoene brant i hendene deres nå.
Direktøren stoppet foran benken, helt andpusten.
— Herr Eduar… vi har leitet etter Dem overalt.
Men milliardæren svarte ikke umiddelbart. Øynene hans forble festet på Lina og moren hennes. Den lille jenta hadde ennå ikke helt sluppet hånden hans.
Hun virket bare forvirret over den plutselige reaksjonen fra de voksne rundt dem.
— Mamma… hvorfor er alle så redde?
Moren klemmet henne umiddelbart inntil seg.
Herr Eduar følte da tårene presse seg fram i øynene for første gang siden Mari
Historien ovenfor er en samling og er ikke en sann historie.
