En milliarder kledde seg i gamle klær og latet som han var en tigger i sitt eget kjøpesenter for å finne sin fremtidige arving. Midt oppe i forakt og ydmykelse grep plutselig en hånd tak i hans… og alt forandret seg.
Herr Eduar nærmet seg slutten av livet sitt. Som 75-åring hadde han alt: milliarder av euro, dusinvis av selskaper og landets mest berømte kjøpesenter, Veliki Imperijal. Likevel, til tross for sin rikdom, var han helt alene.
Hans kone var død, og de hadde aldri hatt barn.
En dag oppdaget han at livet hans nå hadde en utløpsdato: kreft i fjerde stadium.
— Hvem skal arve alt dette? spurte herr Eduar seg selv mens han så ut av vinduet i sin enorme villa. Mine grådige nevøer?
Styremedlemmene, besatt av penger? Nei. De ville ødelegge alt det jeg har jobbet for.
Han ønsket å overlate imperiet sitt til noen med et rent hjerte.
En morgen tok han en beslutning.
Han ba sin trofaste butler om å finne noen gamle klær til ham. Herr Eduar tok på seg en revnet t-skjorte, oljeflekkete bukser og to ulike sandaler. Han skittnet til ansiktet sitt og dynket seg i en kraftig lukt for å se ut som en ekte uteligger.
— Er De sikker, herre? spurte butleren med bekymring. Det er farlig.
De kan gjøre ham skade.
— Jeg må gjøre det, svarte herr Eduar. Jeg kommer til Veliki Imperijal. Jeg vil lete etter noen som ser på meg, ikke som søppel, men som et menneske.
Den som hjelper meg… vil bli min arving.
Med en veske full av hermetikk, beveget milliardæren seg mot sitt eget imperium.
Verdens grusomhet
Så fort han kom inn i Veliki Imperijal, kjente herr Eduar kulden.
Ikke den fra klimaanlegget.
Den i blikkene.
De elegante kundene flyttet seg unna da han gikk forbi.
— Uff, så ekkel! Hvorfor slipper de inn denne typen?
— Vaktene! Det er en uteligger her!
Han nærmet seg en fastfood-restaurant. Han var sulten og tørst.
— Frøken, sa herr Eduar med ru stemme. Kan jeg få litt vann? Bare vann.
Kassadamen så på ham med forakt.
— Hei, gamle mann! Kom deg vekk herfra! Det er forbudt å tigge!
Du ødelegger senterets omdømme!
De jaget ham vekk.
Deretter tok han veien mot klesbutikken for luksusklær. Blikket hans falt på en fantastisk kåpe…
————————————————————————————————————————
En milliarder har på seg gamle klær og latet som han var en tigger i sitt eget kjøpesenter for å finne sin fremtidige arving. Midt oppe i forakt og ydmykelse grep plutselig en hånd tak i hans… og alt forandret seg.
Herr Eduar nærmet seg skumringen i sitt liv. Som 75-åring hadde han alt: milliarder av euro, dusinvis av selskaper og landets mest berømte kjøpesenter, Veliki Imperijal. Likevel, til tross for sin rikdom, var han fullstendig alene.
Hans kone var død, og de hadde aldri hatt barn.
En dag oppdaget han at livet hans nå hadde en utløpsdato: kreft i fjerde stadium.
— Hvem kommer til å arve alt dette? spurte herre Eduar seg selv mens han så ut vinduet i sitt enorme palass. Mine grådige nevøer?
Medlemmene i styret, besatt av penger? Nei. De ville ødelegge alt det jeg har arbeidet for.
Han ønsket å overlate sitt imperium til noen med et rent hjerte.
En morgen tok han en beslutning.
Han ba sin trofaste butler om å finne noen gamle klær til seg. Herr Eduar tok på seg en revet t-skjorte, oljeflekkete bukser og to umake sandaler. Han skittnet til ansiktet og tok på seg en sterk lukt for å se ut som en ekte uteligger.
— Er De sikker, herre? spurte butleren bekymret. Det er farlig.
Det kan skade deg.
— Jeg må gjøre det, svarte herre Eduar. Jeg kommer til å dra til Veliki Imperijal. Jeg skal lete etter noen som ser på meg, ikke som avfall, men som et menneske.
Den som hjelper meg… vil bli min arving.
Med en veske full av bokser satte milliardæren kursen mot sitt eget imperium.
Verdens grusomhet
Så fort han kom inn i Veliki Imperijal, følte herre Eduar et kaldt gys.
Ikke det fra klimaanlegget.
Men det fra blikkene.
De elegante kjøperne flyttet seg ut av veien hans.
— Usj, for et avskyelig syn! Hvorfor slipper de inn en sånn fyr?
— Vakt! Det er en uteligger her!
Han nærmet seg en fastfood-restaurant. Han var sulten og tørst.
— Frøken, sa herre Eduar med en ru stemme. Kan jeg få litt vann? Bare vann.
Kassadama så på ham med forakt.
— Hei, gubbe! Kom deg vekk herfra! Det er forbudt å tigge!
Du ødelegger senterets omdømme!
De jaget ham vekk.
Deretter tok han seg mot en luksuriøs klesbutikk. Blikket hans stoppet opp ved en praktfull kåpe…
————————————————————————————————————————
