En milliardær kledde seg i gamle klær og lot som han var en tigger i sitt eget kjøpesenter for å finne sin fremtidige arving. Midt i forakt og ydmykelse grep plutselig en hånd tak i hans… og alt forandret seg.
Herr Eduar nærmet seg slutten av livet. Som 75-åring hadde han alt: milliarder av euro, titalls selskaper og landets mest kjente kjøpesenter, Veliki Imperijal. Likevel, til tross for sin rikdom, var han fullstendig alene.
Kona hans var død, og de hadde aldri fått barn.
En dag oppdaget han at livet hans nå hadde en utløpsdato: kreft i fjerde stadium.
— Hvem skal arve alt dette? spurte herr Eduar seg selv mens han så ut av vinduet i sin enorme villa. Mine grådige nevøer og nieser?
Styremedlemmene, besatt av penger? Nei. De ville ødelagt alt jeg har arbeidet for.
Han ville betro imperiet sitt til noen som hadde et rent hjerte.
En morgen tok han en beslutning.
Han ba sin trofaste butler om å finne gamle klær til ham. Herr Eduar tok på seg en revnet T-skjorte, bukser tilsølt med fett og to sandaler som ikke hørte sammen. Han skitnet til ansiktet og dynket seg i en sterk lukt for å ligne en ekte gatesliter.
— Er De sikker, herr? spurte butleren bekymret. Det er farlig.
De kan skade Dem.
— Jeg må gjøre det, svarte herr Eduar. Jeg går inn i Veliki Imperijal. Jeg skal lete etter noen som ser meg ikke som en utstøtt, men som et menneske.
Den som hjelper meg… skal bli min arving.
Bærende på en pose full av hermetikk satte milliardæren kursen mot sitt eget imperium.
Verdens grusomhet
Så snart han gikk inn i Veliki Imperijal, kjente herr Eduar kulden.
Ikke den fra klimaanlegget.
Den fra blikkene.
De elegante kundene flyttet seg unna ham.
— Æsj, så ekkelt! Hvorfor slipper de inn denne fyren?
— Vekterne! Det er en uteligger her!
Han nærmet seg en fastfoodrestaurant. Han var sulten og tørst.
— Frøken, sa herr Eduar med rusten stemme. Kunne jeg få litt vann? Bare vann.
Kassereren så på ham med forakt.
— Hei, gamle! Forsvinn herfra! Det er forbudt å tigge!
Du ødelegger senterets omdømme!
De jaget ham bort.
Så gikk han mot luksusklesbutikken. Blikket hans falt på en fantastisk kåpe…
————————————————————————————————————————
En milliarder kledde seg i gamle klær og latet som han var en tigger i sitt eget kjøpesenter for å finne sin fremtidige arving. Midt oppe i forakt og ydmykelse klamret plutselig en hånd seg fast til hans… og alt forandret seg.
Herr Eduar nærmet seg slutten av livet sitt. Som 75-åring hadde han alt: milliarder av euro, dusinvis av selskaper og landets mest kjente kjøpesenter, Veliki Imperijal. Likevel, til tross for sin rikdom, var han helt alene.
Hans kone var død, og de hadde aldri hatt barn.
En dag oppdaget han at livet hans nå hadde en utløpsdato: kreft i fjerde stadium.
— Hvem skal arve alt dette? spurte herr Eduar seg selv mens han så ut av vinduet i sin enorme villa. Mine grådige nevøer?
Styremedlemmene, besatt av penger? Nei. De ville ødelegge alt det jeg har jobbet for.
Han ønsket å overlate imperiet sitt til noen som hadde et rent hjerte.
En morgen tok han en beslutning.
Han ba sin trofaste butler om å finne noen gamle klær til ham. Herr Eduar tok på seg en revnet t-skjorte, oljeflekkede bukser og to ulike sandaler. Han skittnet til ansiktet sitt og dynket seg i en kraftig lukt for å ligne på en ekte uteligger.
— Er De sikker, herre? spurte butleren bekymret. Det er farlig.
De kan gjøre Dem skade.
— Jeg må gjøre det, svarte herr Eduar. Jeg kommer til å gå inn i Veliki Imperijal. Jeg vil lete etter noen som ser på meg, ikke som søppel, men som et menneske.
Den som hjelper meg… vil bli min arving.
Med en pose full av hermetikk, beveget milliardæren seg mot sitt eget imperium.
Verdens grusomhet
Så fort han kom inn i Veliki Imperijal, kjente herr Eduar kulden.
Ikke den fra klimaanlegget.
Den fra blikkene.
De elegante kundene vek unna veien hans.
— Æsj, så ekkelt! Hvorfor slipper de inn denne fyren?
— Vaktene! Her er det en uteligger!
Han nærmet seg en fastfood-restaurant. Han var sulten og tørst.
— Frøken, sa herr Eduar med ru stemme. Kan jeg få litt vann? Bare vann.
Kassadamen så på ham med forakt.
— Hei, gamle mann! Kom deg vekk herfra! Det er forbudt å tigge!
Du ødelegger senterets omdømme!
De jaget ham vekk.
Deretter tok han veien mot klesbutikken for luksusklær. Blikket hans stanset ved en fantastisk kåpe…
————————————————————————————————————————
