Han så tilbake mot bygningene, mot depotet og mot veien som førte til lageret der alt hadde begynt.
Han visste at sannheten ennå ikke var fullstendig avdekket.
Han visste at Maya aldri ville komme tilbake.
Og han visste at ingen dom kunne gi Evan Brooks livet tilbake.
Men han kunne sørge for at navnene deres ikke ble glemt.
Han kunne fortsette å stille spørsmål.
Og han kunne sørge for at det som hadde skjedd ved Fort Bellwether, aldri igjen ble skjult bak en falsk rapport.
Raven satte seg ved siden av ham.
Daniel bøyde seg ned og undersøkte kragen hennes en siste gang. De tre stingene var blitt bevart som en del av bevismaterialet, men en tekniker hadde laget en nøyaktig kopi av det opprinnelige fôret.
Daniel hadde bedt om å få beholde den reparerte kragen når etterforskningen tillot det.
Han strøk fingeren forsiktig over sømmen.
«Du vet,» sa han lavt til Raven, «Maya pleide å si at det viktigste ikke var hvor pent noe var sydd.»
Han svelget.
«Det viktigste var at det holdt når det virkelig gjaldt.»
Raven lente hodet mot hånden hans.
Daniel reiste seg og begynte å gå.
Bak dem fortsatte etterforskningen.
Foran dem lå et liv som ikke lenger var slik det hadde vært før brannen, men som for første gang på fjorten måneder ikke var bestemt av andres løgner.
Og et sted i en sikret mappe lå fremdeles det lille digitale lagringsmediet som Maya hadde gjemt.
Det inneholdt flere filer som etterforskerne ennå ikke hadde klart å dekryptere.
En av dem bar navnet på et selskap som ikke fantes i de offisielle kontraktsregistrene.
En annen hadde et tidsstempel fra tre dager før Maya døde.
Og den siste filen hadde bare én linje som beskrivelse:
«Hvis Daniel finner dette, betyr det at de ikke klarte å stoppe Raven.»
