«Da burde det ikke være noe problem å svare.»
«Du er ikke her for å stille spørsmål.»
Daniel så på dommeren.
«Ærede dommer, jeg ber om at halsbåndet undersøkes før det fjernes fra rettssalen.»
Cole slo hånden i bordet.
«Dette er absurd! Tiltalte forsøker å gjøre en enkel demonstrasjon av hundens atferd om til en konspirasjonsteori.»
Daniel ignorerte ham.
Han så bare på de tre stingene.
«Den sømmen ble laget av spesialist Maya Torres,» sa han. «Hun døde fjorten måneder før denne rettssaken. Jeg så henne sy den med egne hender.»
Oberst Vale beveget seg for første gang.
Det var bare en liten bevegelse, men Daniel la merke til den.
Vale lente seg fremover.
«Det finnes ingenting ved et hundehalsbånd som kan bevise noe om denne saken,» sa han.
Daniel møtte blikket hans.
«Da burde du ikke være redd for at vi undersøker det.»
En dyp stillhet senket seg over rettssalen.
Dommeren ba alle om å holde seg rolige og beordret at halsbåndet skulle undersøkes av en uavhengig tekniker før det ble godkjent som bevis.
Major Cole protesterte.
Han hevdet at halsbåndet var en del av hundens operative utstyr, og at en slik undersøkelse ville forstyrre rettens fremdrift.
Men dommeren sto fast.
Raven ble ført til et eget rom sammen med en veterinær og en teknisk etterforsker. Daniel måtte slippe henne, og da hundeføreren tok over linen, snudde hun seg flere ganger for å se etter ham.
Daniel så henne forsvinne gjennom døren.
For første gang på fjorten måneder hadde han et håp som ikke bare bygde på minner.
Han hadde noe konkret.
En søm.
En krage.
Og en oberst som plutselig virket langt mindre sikker enn han hadde gjort noen minutter tidligere.
Undersøkelsen tok nesten to timer.
I mellomtiden ble rettssaken satt på pause.
Daniel satt ved forsvarsbordet mens advokaten hans forsøkte å forstå hva som kunne skjule seg i en slitt lærkrage.
«Er du sikker på at det var Maya som sydde den?» spurte hun.
«Ja.»
«Kan du bevise det?»
«Jeg var der da hun gjorde det.»
«Det er ikke nødvendigvis nok.»
«Jeg vet.»
Han så ned på hendene sine.
«Men hun hadde en vane med å knyte tråden to ganger før hun klippet den. Hun sa at én knute aldri var nok hvis man ville at noe skulle holde.»
Advokaten studerte ham.
«Og du tror noen har lagt noe inni kragen?»
Daniel svarte ikke med en gang.
«Jeg vet ikke. Men hvis Maya oppdaget at noen stjal forsyninger, og hun forsto at hun var i fare, kan hun ha forsøkt å sikre bevisene på en måte de ikke ville tenke på.»
«Hvorfor Raven?»
Daniel løftet blikket.
«Fordi Maya visste at ingen ville lete etter bevis i en hunds gamle halsbånd. Og fordi hun visste at Raven ville komme tilbake til meg hvis hun noen gang fikk sjansen.»
Han stanset.
Det var en tanke han ikke hadde våget å formulere før nå.
Kanskje Maya ikke bare hadde reparert kragen.
Kanskje hun hadde valgt den av en grunn.
Døren åpnet seg.
Den tekniske etterforskeren kom inn med en gjennomsiktig bevispose i hånden. Ansiktet hans var alvorlig, og han så først på dommeren, deretter på forsvareren.
«Vi har funnet noe,» sa han.
Major Cole reiste seg umiddelbart.
«Hva slags noe?»
Etterforskeren holdt opp posen.
Inni lå en liten, flat metallkapsel, ikke større enn en tommelnegl.
Den var pakket inn i et stykke vannbestandig materiale og festet under det innerste laget av lær. Den kunne ikke sees uten å åpne sømmen.
«Dette lå skjult under fôret,» forklarte etterforskeren. «Det ser ut til å ha vært plassert der før den siste reparasjonen. Vi har ikke åpnet kapselen ennå.»
Daniel kjente hjertet slå hardere.
«Er det et minnekort?»
«Det kan være det. Vi må undersøke det nærmere.»
Cole ristet på hodet.
«Dette beviser ingenting. Vi vet ikke hvem som har plassert den der, eller når det skjedde.»
«Det er riktig,» svarte etterforskeren. «Derfor må vi sikre den og undersøke den uavhengig.»
Han la kapselen på bordet foran dommeren.
Så kom det neste spørsmålet.
«Hvem hadde tilgang til hunden og halsbåndet i løpet av de siste fjorten månedene?»
Hundeføreren ble tilkalt.
Han forklarte at Raven hadde vært overført mellom to treningsenheter, men at hun hadde beholdt den samme kragen gjennom det meste av perioden. Den siste registrerte inspeksjonen var signert av en underoffiser ved K9-avdelingen.
Men dokumentene viste også at halsbåndet hadde vært levert til en sentral vedlikeholdsenhet elleve dager før rettssaken.
Enheten lå under logistikkkommandoen.
Oberst Graham Vales kommando.
Daniel så mot vitneboksen.
Vale hadde ikke lenger det rolige uttrykket han hadde båret hele dagen.
«Hvem godkjente overføringen til vedlikeholdsenheten?» spurte dommeren.
Etterforskeren bladde gjennom papirene.
«Dokumentet bærer signaturen til oberst Graham Vale.»
Det gikk et sus gjennom rommet.
Vale reiste seg.
