“Vi er ferdige her.”
Oberst Hart ble sittende.
“Du kan gå, Mr. Bennett. Etterforskningen fortsetter enten du blir eller ikke. »
Han så på meg igjen.
Jeg kunne nesten høre de gamle maskinene snurre på skjermen i hodet hans.
Finn Claire.
Sjekk Claire.
Få Claire til å fikse det.
“Kan jeg få fem minutter med søsteren min?”
“Nei,” svarte jeg.
“For Guds skyld.”
“Det er nettopp derfor jeg avslørte dette forholdet.”
“Du oppfører deg som om jeg ber deg begå en forbrytelse.”
“Du ber om en privat samtale under et pågående føderalt samsvarsmøte om selskapet ditt.”
“Jeg ber søsteren min gå til en korridor.”
Margaret lo uten glede.
“Den samme gangen du sendte henne ned?”
Grant snudde hodet brått mot henne.
Jeg smilte ikke.
Jeg ville ha det.
Grant dro likevel.
Hans advokat fulgte etter.
Døren er stoppet.
Ingen sa noe på flere sekunder.
Så vendte Margaret seg mot meg.
“Var du klar over alt dette før i kveld?”
“Jeg visste at det var etterlevelsesproblemer. Jeg fikk ikke detaljer om etterforskningen etter min inhabilitasjon. »
“Hva om Grant hevder at du orkestrerte dette?”
“Han kan kreve hva han vil.”
General Mercer, som stort sett hadde vært stille, snakket fra enden av bordet.
“Hver dokumentgjennomgang som involverte Stratos, ble dokumentert av uavhengig personell nettopp fordi oberstløytnant Bennett opplyste interessekonflikten.”
Margaret nikket sakte.
Jeg kunne se hva hun holdt på med.
Jeg forsvarer ikke Grant.
Beregn hvor mye av selskapet som fortsatt kan reddes.
Det er forskjellen mellom Margaret og broren min.
Grant så på Stratos som en forlengelse av seg selv.
Margaret forsto at hundrevis av ansatte hadde boliglån, barn, skolepenger og helseforsikring knyttet til det som skulle skje.
“Kan selskapet fortsatt være kvalifisert for andre aktiviteter?” spurte hun.
«Det vil avhenge av funnene og de utbedrende tiltakene,» sa etterlevelsesadvokaten.
Margaret lukket filen.
“Så jeg må kalle inn til et hastestyremøte.”
Da jeg kom ned igjen, visste halvparten av gallagjestene allerede at noe hadde gått galt.
Panikk blir alltid oppdaget før årsaken er kjent.
Investorene sto i tette sirkler.
Styremedlemmene sjekket telefonene sine.
To Stratos-ledere løp ut gjennom en servicekorridor.
Den gigantiske skjermen viste fortsatt selskapets slagord.
Bygg tillit gjennom sikker innovasjon.
Jeg beundret nesten ironien.
Mamma løp til meg.
“Hva skjedde?”
“Ikke her.”
“Er Grant i trøbbel?”
Faren hennes dukket opp bak henne.
“Broren din kom ned som om han hadde sett et spøkelse.”
“Jeg kan ikke krangle om kritikk.”
Mamma grep håndleddet mitt.
“Claire, vi er ikke utlendinger.”
“Nei, dere er foreldrene mine. Det gir deg ikke tilgang til et føderalt etterlevelsesspørsmål. »
Pappa rynket pannen.
Denne tonen gjorde meg ukomfortabel.
Dette var ikke lenger tilfelle.
“Ikke snakk til moren din som om hun var en av dine ansatte.”
“Det er jeg ikke.”
“Du vet hva jeg mener.”
Grant dukket opp bak dem.
Slipset hans var løst.
Ansiktet hans hadde endret seg fra blekt til rødt.
“Si det til dem.”
Jeg så på ham.
“Fortelle dem hva?”
“Det er ditt arbeid.”
Mamma så mellom oss.
“Hva snakker han om?”
Grant lo bittert.
“Å, kom igjen! Hun har holdt det skjult i flere uker. »
“Det er ikke sant.”
“Du visste at tilbudet mitt hadde gått gjennom kontoret ditt.”
“Ja.”
“Og du sa ingenting.”
“Jeg fikk lovforbud mot å diskutere det med deg.”
“Du kunne ha advart meg om at det var problemer.”
“Nei.”
“Du er søsteren min.”
“Det er nettopp derfor jeg ikke kunne advare deg.”
Stemmen hans var hevet.
Flere kunder i nærheten snudde seg.
“Så du så meg falle i denne fellen?”
“Nei, Grant. Du har sendt inn dokumentene. »
Pappa kom mellom oss.
“Nok er nok.”
Grant pekte på meg.
“Hun kunne ha forhindret det.”
Jeg så på pappa.
Så mamma.
Jeg ventet.
En liten del av meg, latterlig og ubetydelig, håpet fortsatt at en av dem ville stille det åpenbare spørsmålet.
Hva gjorde Grant?
Ikke noen av delene.
Mamma sa: «Claire, hvis det er noe du kan gjøre for å hindre at det blir verre, må du gjøre det.»
Og der har du det.
Broren min kan ha løyet.
Selskapet hans kan ha brutt sikkerhetsreglene.
Han kan ha signert sertifikater etter å ha blitt advart.
Men min rolle forble den samme.
Gjør det lett for Grant.
Jeg følte meg mer sliten enn sint.
“Jeg drar hjem.”
Mamma blunket.
“Hva?”
“Jeg drar.”
“Du kan ikke forlate oss slik.”
“Absolutt.”
Telefonen min begynte å vibrere før jeg i det hele tatt nådde hotellobbyen.
Tune.
Så mamma.
Så pappa.
Så Grant igjen.
Jeg slo den av.
Ute hadde regnet begynt.
Ikke et regn verdig en dramatisk film.
Tynne, kalde laken som fikk fortauet til å skinne under hotellets lys.
Jeg sto et øyeblikk under markisen og pustet inn en luft som verken luktet av parfyme eller bankettmat.
Oberst Hart gikk ut et minutt senere.
“Er du ok?”
