Han ristet på hodet med overdreven medlidenhet.
“Ser du? Det er akkurat det jeg mener. Ingen grenser. Ingen press-taktikker. Ingen myndighet. Noen sender deg en melding, og du adlyder. »
På den andre siden av ballsalen la moren vår, Diane, merke til oss.
Hun unnskyldte seg fra bordet og løp bort til henne, sølvperlene i aftenkjolen fanget lyset.
“Her er du endelig,” sier hun til meg. “Jeg sa til faren din at du kanskje ville komme.”
Grant snudde hodet brått.
“Inviterte du henne?”
“Jeg nevnte arrangementet.”
“Mamma.”
“Hva? Hun er søsteren din. »
Grant pustet ut gjennom nesen.
Moren vår så på oss i sin tur, allerede kjent spenningen, men i stedet for å spørre hva som hadde skjedd, tok hun på armen min.
“Claire, min kjære, kanskje du burde gi Grant litt plass i kveld. Han er under enormt press. »
Selvfølgelig.
Grant fornærmet meg.
Jeg ble bedt om å gjøre det lett for ham.
Jeg hadde levd hele livet mitt innenfor denne ligningen.
“Jeg gir ham plass.”
Grant pekte mot dørene.
“Perfekt. Gi meg omtrent femten fot. »
Moren vår rynket pannen.
“Tune.”
“Hva? Jeg er ikke grusom. Jeg er pragmatisk. »
Han så meg rett i øynene.
“Du forstår ikke samtalene som foregår her. Du forstår ikke hva som står på spill. Jeg kan ikke bruke kvelden på å forklare hvorfor søsteren min, som er ansatt i et lite føderalt kontor, lurer rundt på et arrangement med begrenset arbeidsplass. »
Det fikk meg nesten til å le.
Begrenset.
Interessant ordvalg.
Jeg kastet et blikk over skulderen hans mot inngangen til ballsalen.
To hotellvakter hadde diskret plassert seg nær dørene.
De var ikke der fem minutter tidligere.
Grant fulgte blikket mitt.
Sønn uttrykk s’illumina.
“De er her.”
“HVEM?”
“Delegasjonen av forsvaret.”
Holdningen hans endret seg fullstendig.
Han rettet på skuldrene, glattet slipset og så på driftslederen sin.
Driftsdirektøren nærmet seg ham umiddelbart.
Medlemmene i styret har steget i gradene.
En svak skjelving gikk gjennom rommet da samtalene stilnet.
Grant lente seg over til meg en siste gang.
“Korridoren. Nå. »
Jeg holdt blikket hans.
“Er du sikker?”
“Ja.”
“Fullstendig?”
Blikket hans ble hardt.
“Du er ikke viktig nok til å være her.”
Jeg nikket.
“Ok.”
Jeg gikk til inngangen.
Grant slapp ut et lite tilfreds sukk bak meg, han hadde allerede glemt meg.
Jeg stakk innom en stor blomsteroppsats nær dobbeltdørene i stedet for å forlate ballsalen helt.
Hvis Grant la merke til det, hadde han ikke tid til å protestere.
Dørene åpnet seg.
Stillhet senket seg i rommet.
Tre agenter kom inn.
Den første var generalmajor Adrian Mercer, bredskuldret og sølvhåret, kledd i den seremonielle uniformen til Luftforsvaret.
Ved hans side var oberst Simone Hart, som hadde tilsyn med den felles logistiske integreringen av flere moderniseringsprogrammer.
Den tredje, kommandør Daniel Price, bar en låst briefing-koffert.
Grants ansikt forandret seg.
Jeg hadde sett dette uttrykket før.
Han bar den hver gang en mektigere person kom inn i rommet.
Han varmet seg opp.
Sterkere.
Nesten utålmodig.
Han stormet frem før noen på brettet rakk å komme foran ham.
“General Mercer.”
Stemmen hans bar praktfullt.
“Grant Bennett, grunnlegger og administrerende direktør i Stratos Grid Systems. Velkommen. Det er en ekstraordinær ære. »
Tendit la main.
General Mercer fortsatte marsjen.
Grants hånd hang mellom dem.
I et merkelig øyeblikk virket det som om han ikke forsto hva øynene hans så.
Oberst Hart lot ham passere.
Major Price har overgått ham.
General Mercers blikk sveipet gjennom ballsalen.
Så stoppet han foran meg.
Han endret retning.
Alle ansiktene i rommet fulgte etter.
Grant snudde seg sakte.
De tre betjentene krysset det voksede gulvet mot hjørnet hvor han hadde beordret meg til å vente.
Moren min dekket til munnen.
Min far hadde reist seg fra bordet.
Grant stivnet bare, øynene festet på tomrommet.
General Mercer stoppet rett foran meg.
Hælene hans fulgte med.
Oberst Hart og major Price stoppet ved hans side.
Så løftet de tre hendene i en upåklagelig bue.
“Oberstløytnant Bennett,” sa general Mercer.
Stemmen hans runget gjennom ballsalen.
“Vi lette etter deg, madame.”
Bak ham så jeg brorens ansikt fullstendig misfarget.
Og for første gang den kvelden hadde Grant Bennett absolutt ingenting å si.
### Del 2
Det oppstår en merkelig stillhet når et helt verk samtidig innser at det har misforstått noe.
Jeg hørte summingen fra airconditionen.
Den svake klirringen av en skje mot porselen.
Et sted nær scenen ga en ubevoktet mikrofon fra seg en svak knitrende lyd.
Ingen har sagt noe.
Jeg svarte på hilsenen.
“Behagelig, general.”
General Mercer senket hånden.
Oberst Hart gjorde det samme.
Major Price trådte litt frem.
“Den uavhengige sikkerhetsgjennomgangen er fullført,” sa han. “Rådgiverne som har ansvar for valg av kilder er samlet i konferanserom fire, og compliance-komiteen er klar for den siste orienteringen om prosedyren.”
Jeg nikket.
