Hun anklaget meg for sjalusi.
Hun krevde en advokat.
Så, mens betjentene eskorterte henne mot utgangen, snudde hun seg og ropte én siste ting.
“Du har alltid ønsket å ta alt fra meg!”
Jeg så ned på rullestolen min.
Slyngen.
Nakkekragen.
Beina jeg fortsatt slet med å stole på.
“Nei,” sa jeg. “Jeg ville bare dra til Seattle.”
Hayes ledet henne gjennom dørene.
Ballsalen forble stille i flere sekunder.
Så satte en mann nær scenen stille fra seg champagnen sin.
En kvinne plukket opp vesken sin.
Og gjestene begynte å dra.
Fallons storslåtte relansering endte uten champagne-skålen hun hadde planlagt.
Orson tok på skulderen min.
“Klar til å dra?”
Jeg nikket.
Ute var kveldsbrisen kjølig.
Han hjalp meg inn i bilen.
I flere minutter kjørte vi uten å snakke.
Til slutt spurte han: «Føler du deg bedre?»
Jeg vurderte spørsmålet.
Skulderen min gjør vondt.
Ryggen min gjorde vondt.
Jeg klarte fortsatt ikke å snu hodet uten å bevege hele overkroppen.
Og i morgen tidlig skulle jeg ha en ny fysioterapitime.
“Ikke ennå,” sa jeg.
Orson nikket.
“Greit nok.”
Jeg så lysene fra sentrum passere utenfor vinduet.
“Men jeg tror jeg vil.”
Arrestasjonen var bare begynnelsen.
Søsteren min hyret en dyr forsvarsadvokat.
Foreldrene mine betalte for ham.
Den delen overrasket meg ikke.
Det som overrasket meg, var hvor raskt de fant penger når Fallon trengte noe.
I årevis hadde fem hundre dollar til pappas medisinske utgifter vært en krise.
Men på et vis klarte de å tømme de gjenværende sparepengene for å finansiere Fallons forsvar.
Mamma ringte Orson gjentatte ganger.
Hun sa til ham at jeg var hevngjerrig.
Hun hevdet at Fallon hadde gjort en fryktelig feil, men ikke fortjente å miste fremtiden sin.
Da Orson spurte om hun hadde sett bevisene, sa mamma at hun ikke trengte det.
“Hun kjenner datteren sin.”
Orson fortalte meg om samtalen.
Jeg stirret på ham.
“Hun kjenner en av døtrene sine.”
Han var ikke uenig.
Åtte måneder etter Fallons arrestasjon startet rettssaken.
Da hadde jeg gått fra rullestol til stokk.
Jeg kunne gå korte avstander uten hjelp, men trapper var fortsatt vanskelige, og venstre ben dro når jeg ble sliten.
Noen morgener våknet jeg med hodepine som gjorde det vanskelig å konsentrere seg.
Jeg hadde gjenopptatt noe fjernarbeid mens jeg fortsatte rehabiliteringen.
Jeg var fast bestemt på å komme meg til Seattle.
Men først måtte jeg vitne.
Fallons advokat forsøkte å fremstille hendelsen som en uheldig ulykke under en følelsesladet familiekrangel.
Ifølge ham hadde jeg konfrontert søsteren min aggressivt.
Vi hadde kranglet om en telefon.
Jeg mistet balansen nær et farlig fall.
Fallon hadde vært forferdet.
Det var en fin historie.
Dessverre for henne nektet flere detaljer å samarbeide.
Eiendomskonsulenten vitnet om samtalen deres i hytta.
Han bekreftet at Fallon hadde søkt om finansiering mot eiendom hun ikke eide.
Hun hadde fortalt ham at hun ordnet fullmaktsdokumenter.
Han hadde forklart at en långiver måtte ha gyldig autorisasjon før de vurderte et lån.
Deretter presenterte etterforskerne de økonomiske dokumentene.
Tre kredittkortkontoer var åpnet med pappas personlige informasjon.
Saldoene utgjorde omtrent sekstifem tusen dollar.
Kjøpene inkluderte luksusutgifter og betalinger knyttet til Fallons sliterte selskap.
Pappa vitnet at han ikke hadde godkjent disse kontoene.
Han så mindre ut i vitneboksen enn jeg noen gang hadde sett ham.
Da aktor spurte om Fallon hadde fortalt ham om gjelden, ristet han på hodet.
“Nei.”
“Ga du henne tillatelse til å låne mot eiendommen din i fjellet?”
“Nei.”
“Lovet du å overføre eierskapet til henne?”
Pappa nølte.
“Jeg sa til henne en gang at kanskje hun ville få det en dag. Etter at moren hennes og jeg var borte.”
“Ga du henne tillatelse til å bruke den til å finansiere virksomheten sin?”
“Nei.”
For første gang så jeg faren min si nei til Fallon offentlig.
Det var åtte måneder for sent.
Men til slutt sa han det.
Orson vitnet om Fallons forespørsel om åtti tusen dollar og sinnet hun viste da han nektet.
Aktor gikk gjennom tidslinjen for juryen.
Min forfremmelse.
De profesjonelle hjemmeomsorgsordningene.
Fallons økonomiske vanskeligheter.
Forsøket på å få kontroll over kabinen.
Så konfrontasjonen ved ravinen.
Da det var min tur til å vitne, gikk jeg til vitneboksen med stokken min.
Jeg kunne føle Fallon se på meg fra forsvarsbordet.
Hun hadde på seg en grå dress.
Designerhalskjedet hennes var borte.
Det samme gjaldt smilet.
Aktor spurte meg hva som skjedde etter at Fallon krevde telefonen min.
“Hun grep etter den,” sa jeg. “Jeg trakk meg unna. Støvelen min hektet seg fast i en rot nær ravinen.”
“Falt du i det øyeblikket?”
“Nei.”
“Hva skjedde så?”
Jeg så mot Fallon.
“Hun la begge hendene mot brystet mitt og presset.”
“Er du sikker?”
“Ja.”
Fallons advokat nærmet seg for kryssforhør.
Han var polert, dyr og veldig flink til å få vanlige spørsmål til å høres fornærmende ut.
