I stedet så hun på telefonen i hånden min.
Så plantet hun begge føttene mot den faste bakken.
“DU ØDELEGGER IKKE LIVET MITT!”
Hun presset begge håndflatene inn i brystet mitt.
Hælene mine gled over den løse skiferen.
Kanten forsvant under meg.
Telefonen fløy ut av hånden min.
Jeg så Fallons ansikt over meg, innrammet av den grå oktoberhimmelen.
Hun rakte ikke ned.
Hun så på.
Så traff skulderen min en stein, og jeg begynte å tumle.
Jeg husker at grener knakket.
Jeg husker støtet mot ryggen min.
Og jeg husker at jeg så opp på den krympende stripen av himmel, og innså at min egen søster nettopp hadde prøvd å drepe meg.
Fjorten dager senere åpnet jeg øynene på intensivavdelingen.
Og det første moren min ba meg om var å lyve.
SLUTT PÅ DEL 1
DEL 2: MOREN MIN TRODDE HUN HADDE FÅTT MEG TIL Å TIE. HUN VISSTE IKKE AT POLITIET HADDE FUNNET TELEFONEN MIN.
Morgenen etter at moren min ba meg lyve, hjalp en sykepleier ved navn Sarah meg med å ta mine første åndedrag uten respirator.
Hver hoste gjorde vondt.
Ribbeina mine hadde fått en skikkelig smell. Venstre kragebein var brukket, hodeskaden var alvorlig, og legene overvåket fortsatt skadene på ryggraden.
Å snakke føltes som å dra sandpapir over halsen.
Men jeg hadde noe viktig å si.
“Papir,” hvisket jeg.
Sarah lente seg nærmere.
“Hva var det?”
“Pen. Vær så snill.”
Hun tok med en notatblokk til meg.
Høyre hånd skalv så mye at jeg knapt klarte å holde pennen.
Jeg skrev to ting.
ORSON VANCE.
POLITI.
Så understreket jeg det andre ordet.
Sarah studerte papiret.
“Vil du at jeg skal kontakte detektiven som er tildelt saken din?”
Jeg nikket.
“Og moren min…” Jeg tvang meg selv til å svelge. “Ikke slipp henne inn.”
Sarah så på meg et sekund til.
“Ok. Jeg skal snakke med avdelingssykepleieren om besøkslisten din.”
Det var første gang noen hadde lyttet til meg uten å fortelle meg hva som var best for familien.
To timer senere ankom detektiv Hayes.
Han var i slutten av førtiårene, med en krøllete blå skjorte, et løst slips og uttrykket til en mann som allerede hadde hørt flere versjoner av den samme dårlige historien.
Han trakk en stol ved siden av sengen min.
“Ms. Vance, jeg er glad du er våken.”
“Jeg også.”
Han åpnet notatboken sin.
“Søsteren din sier at du falt under en krangel nær ravinen. Moren din tror det var en ulykke.”
“Hun lyver.”
“Hvilken?”
“Begge deler.”
Han sluttet å skrive.
Jeg tok et grunt pust.
“Fallon dyttet meg. Begge hender. Akkurat her.”
Jeg berørte midten av brystet mitt.
Hayes lente seg frem.
“Fortell meg alt du husker.”
Så det gjorde jeg.
Jeg fortalte ham om forfremmelsen min.
Hjemmeomsorgsordningene.
Hytta.
Lånet på åtti tusen dollar Fallon ønsket fra onkel Orson.
Og den fremmede som hadde målt eiendommen mens Fallon snakket om å få fullmakt over foreldrenes økonomi.
Så beskrev jeg argumentet.
Telefonen.
Den eksponerte roten.
Fallons hender mot brystet mitt.
Hayes lyttet uten å avbryte.
Da jeg var ferdig, lukket han notatboken sin.
“Søsteren din hevder at du var sint og beveg deg mot henne. Hun sier du mistet fotfestet mens hun prøvde å komme deg unna.”
“Hun prøvde ikke å komme seg unna.”
“Kan du bevise det?”
Jeg så rett på ham.
“Du fant telefonen min?”
Uttrykket hans endret seg.
“Vi fant en skadet smarttelefon fra busken. Skjermen ble ødelagt.”
“Åpnet du den?”
“Det kunne vi ikke.”
“La da rettsmedisinsk team hente opptaket.”
Hayes lente seg fremover.
“Hvilket opptak?”
“Jeg tok opp samtalen om hytta. Jeg holdt kameraet på da jeg konfronterte henne.”
Han tok frem pennen igjen.
“Er du sikker?”
“Jeg holdt telefonen da hun dyttet meg.”
“Var det lagring i skyen?”
“Jeg vet ikke. Men hvis telefonens lagring overlevde, kan filen fortsatt være der.”
For første gang siden han kom inn på rommet mitt, så Hayes oppriktig interessert ut.
“Det er noe vi kan jobbe med.”
Han reiste seg.
“Ikke diskuter dette med søsteren din. Eller foreldrene dine.”
Jeg ga ham det beste smilet mitt blåmerket ansikt kunne klare.
“Detektiv, jeg har ikke tenkt å diskutere noe med dem igjen.”
Han nikket.
“Forstått.”
Etter at han dro, ba jeg Sarah om et nytt glass vann.
Moren min ringte sykepleiestasjonen to ganger den ettermiddagen.
Hun ønsket å besøke.
Jeg sa nei.
Hun sendte en melding gjennom personalet hvor hun sa at Fallon var knust og desperat ønsket å se meg.
Jeg sa nei igjen.
Så kom Orson.
Han hadde med rene klær, brillene mine og en liten overnattingsbag.
Ingen blomster.
Ingen kosedyr.
Ingen inspirerende gratulasjonskort som fortalte meg at alt skjedde av en grunn.
Han satte seg ved siden av sengen min og så på blåmarkene som var synlige over sykehusteppet mitt.
“Jesus, Sloane.”
