Orson hjalp meg inn i passasjersetet i bilen sin og brettet rullestolen min inn i bagasjerommet.
Jeg sjekket speilet.
Ansiktet mitt var fortsatt blåmerket.
Den hvite nakkekragen var umulig å skjule.
Jeg lignet ikke på kvinnen Fallon husket å ha konfrontert i hytta.
Men jeg var i live.
Klokken 19:45 gikk vi inn på Plaza Hotel.
Dørene til ballsalen sto åpne.
Inne omringet tårnhøye blomsteroppsatser bord dekket av hvitt lin.
En strykekvartett spilte nær en vegg av glassvinduer.
Kelnere bar sølvbrett med champagne.
Jeg telte minst hundre gjester før vi nådde inngangen.
Fallon var ikke å se.
Så dempet lysene.
Kvartetten stoppet.
Et spotlight lyste opp scenen.
Og der var hun.
Min lillesøster.
Iført en mørkerød designerkjole og et diamantkjede.
Smilte som om hun eide bygningen.
“Takk til alle for at dere kom,” sa hun i mikrofonen.
Stemmen hennes var myk.
Profesjonelt.
Perfekt øvd.
“Som mange av dere vet, opplevde familien min nylig en hjerteskjærende tragedie. Storesøsteren min var utsatt for en fryktelig ulykke på eiendommen vår i fjellet.»
Folkemengden ble stille.
Fallon stoppet opp.
Hun rørte ved øyekroken.
“Men å se søsteren min kjempe for livet minnet meg på at vi ikke kan la tragedien ødelegge drømmene våre.”
Jeg stirret på henne.
Hun gjorde drapsforsøket mitt om til en inspirerende forretningstale.
“I kveld,” fortsatte Fallon og løftet champagneglasset, “handler om familie, overlevelse og motet til å gå videre.”
Noen applauderte.
Så smilte hun mot baksiden av ballsalen.
Og så meg.
Smilet forsvant.
Glasset hennes stoppet halvveis til munnen.
Akkurat i det øyeblikket kom to uniformerte politifolk inn gjennom dørene bak rullestolen min.
Detektiv Hayes fulgte etter.
Fallon så fra merkene deres til ansiktet mitt.
Så trådte hun bakover fra mikrofonen.
SLUTT PÅ DEL 2
DEL 3: HUN BA MEG OM Å REDDE HENNE FORAN 200 GJESTER. DENNE GANGEN LOT JEG POLITIET SVARE.
Fallon hadde brukt mesteparten av sitt voksne liv på å sørge for at folk så henne gå inn i et rom.
Den lørdagskvelden så nesten to hundre mennesker henne prøve å forlate en.
Hun trådte bort fra mikrofonen.
“Mine damer og herrer, hvis dere unnskylder meg et øyeblikk—”
“Fallon Vance?”
Detektiv Hayes gikk mot scenen.
Stemmen hans var ikke spesielt høy.
Det trengte det ikke.
Fallon frøs.
“Kan jeg hjelpe deg, betjent?”
“Detektiv Hayes. Vi må snakke med deg.”
Hun kastet et blikk mot publikum.
“Jeg er midt i et privat arrangement.”
“Jeg forstår.”
“Da kan du kanskje ringe kontoret mitt på mandag.”
Hayes tok et skritt nærmere.
“Frøken Vance, du er arrestert.”
Noen nær fronten gispet.
Fallons hånd strammet seg rundt mikrofonen.
“På hvilket grunnlag?”
Etterforskeren informerte henne om anklagene, inkludert drapsforsøk, grov vold, identitetstyveri og økonomisk svindel.
Rommet ble helt stille.
Så begynte hviskingen.
“Drapsforsøk?”
“Er ikke det søsteren hennes?”
“Hva skjedde i hytta?”
Fallon ristet på hodet.
“Nei. Absolutt ikke. Dette er latterlig.”
Hun så mot inngangen til ballsalen.
Øynene hennes fant meg igjen.
Og plutselig endret uttrykket hennes seg.
“Sloane?”
Orson sto bak rullestolen min.
Jeg svarte ikke.
Fallon gikk ned fra scenen.
“Sloane, fortell dem.”
Hayes holdt opp hånden.
“Frue, stopp der.”
“Hun er søsteren min!”
“Jeg er klar over det.”
“Du forstår ikke. Vi hadde en krangel. Hun falt. Det var alt som skjedde.”
Flere gjester vendte seg mot meg.
Jeg kunne se hva de prøvde å finne ut av.
En kvinne i rullestol med nakkekrage.
En kvinne i designerkjole som insisterte på at alt var en misforståelse.
Fallon så på meg igjen.
“Vær så snill. Si at det var en ulykke.”
Jeg justerte teppet som dekket knærne mine.
“Du har allerede fortalt alle at det var en ulykke.”
“Fordi det var det!”
“Da antar jeg at du har mye å forklare om opptaket.”
Ansiktet hennes forandret seg.
“Hvilket opptak?”
“Den fra telefonen min.”
Hun stirret på meg.
For første gang den kvelden hadde hun ingenting å si.
Hayes nærmet seg henne.
“Snu deg, frøken Vance.”
“Nei.”
“Legg hendene bak ryggen.”
“Du kan ikke gjøre dette her!”
Han gjentok instruksjonen.
Fallon så mot publikum, på jakt etter noen som ville gripe inn.
Ingen beveget seg.
“Jeg er forretningseier!” ropte hun.
Orson lente seg mot meg.
“Tilsynelatende er det et juridisk forsvar nå.”
Til tross for alt, holdt jeg nesten på å le.
Så sa Fallon noe som fjernet smilet fra ansiktet mitt.
“Sloane, vær så snill. Familien tar vare på familien.”
Der var det igjen.
Straffen foreldrene mine hadde brukt i flere tiår hver gang de trengte at jeg skulle ofre noe.
Penger.
Tid.
Karrieremuligheter.
Min egen sikkerhet.
Jeg så rett på henne.
“Familien tar vare på familien, Fallon. Morsomt hvordan du bare husker det når du trenger noen til å redde deg.”
En betjent sikret håndjernene.
Fallon begynte å protestere igjen.
Stemmen hennes steg til den gjallet mot ballsalens tak.
Hun hevdet at hun var blitt lurt.
