Ana bodde sammen med henne i det staselige huset i Colonia Americana, hvor hun endelig fikk oppleve en rolig, trygg oppvekst borte fra morens giftige kontroll. Bestemor Elena satt i gyngestolen på verandaen og fulgte med på dem med et varmt, tilfreds smil.
Esperanza la fra seg pennen og tok opp den litte, brune bamsen som lå ved siden av skisseboken hennes. Hun strøk fingeren over den reparerte sømmen på ryggen.
Hun tenkte på faren sin, Santiago, og på hvordan han den ettermiddagen for mange år siden ikke hadde hatt svar da hun spurte hvorfor mamma Irma ikke var glad i ham. Nå visste hun svaret. Det var ikke Esperanzas jobb å bli elsket av folk som ikke evnet å elske. Hennes jobb var å leve, å vokse, og å bære det navnet faren hennes hadde gitt henne med stolthet.
Esperanza. Håp.
Og for første gang i sitt liv følte hun at navnet hennes ikke bare var et ønske fra fortiden, men en ren, strålende virkelighet for fremtiden.
