Del 1: Jenta som spurte for tidlig — Pappa… hvorfor er ikke mamma glad i deg?

Del 2: Kofferten i gangen Esperanza var nitten år da Santiago ble alvorlig syk. Først trodde alle at det bare var en influensa. Han hadde jo alltid hostet litt siden han var ung. Men en ettermiddag kom han hjem fra jobben med skyhøy feber. Ambulansen hentet ham med langt utviklet lungebetennelse. Esperanza tilbrakte hele dager på sykehuset. Hun skulket forelesninger, kjøpte vann og frukt for stipendpengene sine, og satt i gangene og ventet på nytt. Da han endelig ble flyttet til et vanlig rom, gråt han av glede. — Jenta mi — sa Santiago med svak stemme —, ikke bli redd. Pappa har litt livskraft igjen ennå. Han ble utskrevet tjue dager senere. Fem dager etterpå våknet han ikke igjen. Dødsattesten fastslo at hjertet ikke holdt stand. Esperanza følte at hele verden sluknet. I begravelsen gråt hun ikke slik som de andre. Hun ble stående helt stille og så på graven der Santiago ble lagt ved siden av Mariana, moren hun aldri fikk kjenne. I det øyeblikket følte hun seg foreldreløs av begge to. Deretter ble hun syk av feber på grunn av det voldsomme sjokket. Hun klarte ikke å delta i familiesamlingene eller hjelpe til med det praktiske. Irma bebreidet henne nådeløst for det. — Mens du sitter og spiller offer, ordner Ana og jeg opp i alt sammen. Esperanza hørte knapt på henne. En måned senere dro hun tilbake til universitetet. Medstudentene og foreleserne ga henne oppriktige kondolanser. De klemte henne. Tilbød henne notatene sine. Venninnen Lucía, som var tillitsvalgt, vek ikke fra siden hennes. Samme dag dro Esperanza til gravlunden. Hun snakket stille til faren sin. “Hva skal jeg gjøre nå, pappa? Jeg har ingen igjen.” Da hun kom tilbake til leiligheten, fant hun en koffert stående i gangen. Det var hennes egen. Irma kom ut fra stua med armene i kors. — Du flytter ut. Esperanza trodde hun hørte feil. — Hva? — Faren din er her ikke lenger. Denne leiligheten har han etterlatt til meg. Du er myndig, studerer ikke ordentlig, er nesten aldri her og hjelper ikke til. Jeg kommer ikke til å forsørge deg. — Dette var pappas leiligheter. — Og nå er den min. Det står i testamentet. — Kan jeg få se det testamentet? Irma smilte ondt. — Jeg har ingen grunn til å vise deg noen ting. Du får takke for at Ana ikke lot meg kaste tingene dine. Det var hun som pakket kofferten for deg. Esperanza så bort mot søsterens rom. Ana kom ikke ut. Hun var femten år og kanskje redd for moren sin, men i det minste hadde hun reddet sakene hennes. Den kvelden sov Esperanza på busstasjonen. Hun holdt godt rundt kofferten sin. Frøs. Følte skam. Og hadde et hjerte knust til støv. Neste morgen fant Lucía henne ved inngangen til universitetet. — Flytter du eller? — spøkte hun først. Esperanza prøvde å smile, men brast i gråt. Lucía tok henne med på badet, fikk henne til å vaske ansiktet, og da hun hørte hele historien, knyttet hun hendene i sinne. — Stemor di er et forferdelig menneske. La oss finne et rom til deg i studenthjemmet, og så oppsøker vi en advokat. Takket være Lucía fikk universitetet ordnet et lite midlertidig rom i første etasje på studenthjemmet. Det var uten vindu, men det hadde en seng, et bord og en dør hun kunne låse. Den ettermvelden, da hun pakket ut av kofferten, fant hun den mørkegrønne kåpen sin. Santiago hadde kjøpt den til henne to år tidligere, og pleide alltid å si at hun lignet mest på Mariana i den. Hun klemte den inntil brystet. Da hørte hun en svak knitring fra fôret. Hun sjekket lommene. Ingenting. Hun fant en liten saks og sparte opp en søm. Inni lå en tynn konvolutt. Håndskriften tilhørte faren hennes. “Hei, jenta mi. Håper du aldri får bruk for å lese dette, men hvis du leser det, betyr det at noe har gått galt og at jeg ikke lenger er her for å beskytte deg.” Esperanza sluttet å puste. Brevet fortsatte: “I en bankboks i Nasjonalbanken ligger dokumentene til et hus som tilhører deg i lovens øyeblikk. Det er moren din Marianas hus. Jeg satte det i ditt navn da du var liten. Du finner også adressen til dine mormor og morfar der. Jeg lovet moren din at jeg aldri ville oppsøke dem, fordi de avviste henne da hun giftet seg med meg. Men det løfte gjelder ikke deg. De vet kanskje ikke engang at du finnes.” Tårene begynte å renne ned over papiret. Deretter leste hun den mest uventede delen