Del 1: Jenta som spurte for tidlig — Pappa… hvorfor er ikke mamma glad i deg? Santiago Robles holdt på å sette kaffen i halsen. Foran ham sto Esperanza, hans fem år gamle datter, med store, triste øyne, og klemte en gammel bamse som hadde tilhørt hennes biologiske mor. — Hvorfor sier du det, jenta mi? — spurte han og satte fra seg koppen forsiktig. — Mamma Irma er glad i deg. Esperanza ristet på hodet. — Til Ana sier hun “prinsessen min”. Til meg sier hun bare Esperanza, sånn helt tørt. Og hun kjefter alltid på meg. I dag kjeftet hun fordi jeg la igjen gjørmete spor i gangen, men jeg ryddet da skoene mine. Jeg glemte bare å vaske gulvet. Santiago kjente en klump i halsen. Han forsøkte å finne en mild forklaring, en løsning som ikke gjorde vondt. — Irma er sliten, datter mi. Lillesøsteren din er fremdeles en baby. Du er jo blitt stor, og derfor forventer mamma at du hjelper litt til. — Men jeg er jo også bare et barn — hvískret Esperanza. Santiago visste ikke hva han skulle svare. Irma dukket opp i døråpningen til soverommet med et spent ansiktsuttrykk. — Hva er det nå som foregår? Ana får ikke sove, og dere lager drama her ute. — Vi pratet bare — sa Santiago. — Vel, snakk lavere da. Jeg klarer ikke alt alene. Santiago så på Esperanza. Jenta senket hodet og gikk inn på rommet sitt. Den kvelden, mens Santiago varmet kveldsmaten alene på kjøkkenet, tenkte han på Mariana, sin første kone. Han hadde møtt henne på en buss i Guadalajara, der hun satt og leste på en gammel roman. Hun hadde lyst, krøllete hår og en latter som lød som små bjeller. De ble fort forelsket, giftet seg av kjærlighet, og da Mariana ble gravid, valgte de felles navn til datteren. — Esperanza — hadde Santiago sagt. — Fordi vi venter på deg av hele vårt hjerte. Mariana døde en uke etter fødselen som følge av en infeksjon legene tok altfor sent på alvor. Santiago ble enkemann med en baby på armen og et hjem fullt av minner han nesten ikke holdt ut. Han flyttet til leiligheten han hadde arvet etter foreldrene sine, og lovet å ta vare på datteren for dem begge. Et år senere møtte han Irma. Hun var ung, nyutdannet barnehagelærer, uten jobb eller familie i byen. Santiago fant henne gråtende utenfor en barnehage fordi hun ikke hadde fått jobb. Han lette etter en barnevakt til Esperanza og tenkte at skjebnen hadde sendt ham hjelp. Irma var snill i begynnelsen. Hun tok seg av jenta, badet henne, grer håret hennes, sang for henne. Med tiden flyttet hun inn i leiligheten, begynte å lage mat til dem alle tre, og etter hvert ble Santiago forelsket i hennes rolige vesen. De giftet seg sivilrettslig, uten fest. Esperanza vokste opp med å kalle henne mamma. Alt forandret seg da Ana ble født. Irma begynte å betrakte Esperanza som en byrde. Hun sa at hun var blitt stor nok til å forstå, og at Ana var liten og trengte mer oppmerksomhet. Santiago unnskyldte henne i årevis. Han tenkte at det bare var trøtthet, morsrollen og stress. Men innerst inne, hver gang han så Esperanza sitte og leke alene, følte han at han sviktet Mariana. Årene gikk. Esperanza begynte på barneskolen. Det var Santiago som fulgte henne den første dagen, som lærte seg å flette håret hennes ved å se på videoklipp, og som møtte opp på hvert eneste foreldremøte fordi Irma alltid hadde en unnskyldning. En ettermiddag, da Esperanza gikk i fjerde klasse, ble Santiago syk med feber og ba Irma om å gå på foreldremøtet i stedet. — Jeg kan ikke gå i denne tilstanden — sa han, mens han skalv under dyna. — Vær så snill, bare hør på hva læreren har å si. Irma gikk motvillig. En uke senere kom Esperanza hjem med en anmerkning i kontaktboken. “Foreldrenes tilstedeværelse bes.” — Hva har du gjort? — spurte Santiago. Esperanza krysset armene. — Jeg sloss med Víctor. — Med Víctor? Men dere er jo venner. — Ikke lenger. Læreren tok imot ham med et alvorlig blikk. Hun fortalte at Víctor hadde ertet Esperanza ved å si at Irma ikke var den ekte moren hennes, at hun bare var en “snylter”, og at kanskje ikke Santiago var faren hennes heller. Esperanza skulte og dyttet ham i friminuttet, slik at gutten slo hodet i et rekkverk. Santiago kjente at gulvet sviktet under ham. — Hvordan i all verden visste den gutten om Irma? Læreren trakk pusten dypt. — Det virker som om kona di nevnte det under møtet med Vítors mor. Den kvelden konfronterte Santiago Irma. — Har du sagt til en fremmed at Esperanza ikke er datteren din? Irma slo av