“Noen fra sikkerhetsteamet ditt jobber for Victor. Noah var ikke trygg der. »
“Du kidnappet ham!”
“Jeg reddet ham!”
“Hvor er du?”
“Det kan jeg ikke fortelle deg.”
Adrian senket stemmen.
“Hvis du vil ha en sjanse til å komme deg ut av dette, si meg hvor sønnen min er.”
Vanessa begynte å gråte.
“Jeg beklager.”
“For hva?”
En pause.
Så:
“For det jeg gjorde mot Noah. For å lyve for deg. For Claire. For alt dette. »
Adrian hørte Noah i bakgrunnen.
“Pappa?”
Hele kroppen hans har forandret seg.
“Noah!”
“Pappa, jeg har det bra.”
“Hør på meg, kompis. Jeg kommer for å hente deg. »
Vanessa avbrøt.
“Du kan ikke.”
“Prøv å stoppe meg.”
“Adrian, Elias lever.”
Stillhet.
Han så på bildet på telefonen sin.
“Claire sa han var i slekt med Blackwoods.”
“Det er han.”
“Hvem er det?”
Vanessa pustet tungt.
“Victor Blackwoods sønn.”
Adrian kjente bakken gi etter under føttene hans.
“Og mannen på bildet?”
“Ja.”
“Hadde du et forhold til ham?”
“Ja.”
Adrian lukket øynene.
“Jobbet du for ham da du kom inn i huset mitt?”
En lang stillhet fulgte før Vanessa snakket.
“Først.”
Forræderiet var nesten like smertefullt som Claires.
“Hva skulle du gjøre?”
“Finn bevis på at Noah var Julians barn.”
“Og så?”
Vanessa kunne ikke svare.
“OG SÅ?”
Stemmen hans brast.
“Ta ham bort.”
Adrians ansikt stivnet.
Rosa dekket til munnen.
“Du kom inn i livet mitt for å kidnappe sønnen min.”
“Ja.”
“Og du forlovet deg med meg.”
“Jeg hadde ikke forventet dette.”
“Tror du dette vil fikse ting?”
“Nei.”
Adrian klarte knapt å holde seg.
“Hvorfor tok du ham ikke med da?”
Vanessa gråt stille.
“Fordi jeg forelsket meg i dere begge.”
Adrian lo en gang.
Det var ingenting morsomt med det.
“Du skadet ham.”
“Jeg vet det.”
“Du skremte ham.”
“Jeg vet det.”
“Og nå har du revet ham bort fra huset hans.”
“For å holde ham i live!”
“Si meg hvor du er.”
“Jeg kan ikke.”
Adrians stemme ble dødelig rolig.
« Vanessa. »
“Elias leter etter oss.”
“La ham finne meg, da.”
“Du skjønner ikke hva denne familien er i stand til.”
“Nei. De forstår ikke hva jeg er i stand til når sønnen min blir tatt fra meg. »
Stillhet.
Så snakket Noah.
“Pappa?”
Adrian myknet umiddelbart.
“Jeg er her.”
“Vanessa sier at mamma etterlot meg noe.”
Adrian så på den ute av drift opptakeren oppe.
“Hva?”
“En boks.”
Vanessa tok telefonen.
“Det er derfor jeg tok den.”
“Hvor?”
“Claire la igjen instruksjoner. Det er en banksafe i Noahs navn. »
Adrian husket den mystiske adressen på Claires bilde.
Han tok den ut av lommen.
« Første nasjonale kulturminnebank ?»
Vanessa forble stille.
Adrian visste det.
“Det er dit du skal.”
“Adrian, ikke… »
Han avsluttet samtalen.
“Rosa, ring detektiven som arresterte Daniel.”
Hun nikket.
“Og si til sikkerheten at ingen forlater denne eiendommen.”
Rosa nølte.
“Hva med deg?”
Adrian tok jakken sin.
“Jeg skal få sønnen min tilbake.”
Han nådde ytterdøren.
Så stoppet han.
Noe Claire hadde sagt plaget ham.
Noen hadde tilgang til Noahs medisinske journaler.
Daniel hadde tilgang til selskapets informasjon.
Vanessa hadde tilgang til huset.
Men journalene?
Adrian snudde seg.
Det var Rosa som tok avgjørelsen.
« Rosa. »
Hun så opp.
“Da Noah brakk armen i fjor, hvem tok seg av papirarbeidet knyttet til forsikringen?”
Ansiktet hans forandret seg.
En veldig liten endring.
Men nok er nok.
Adrian nærmet seg sakte.
“HVEM?”
Rosa støtter.
“Familiekontoret ditt.”
“Hvem, egentlig?”
Hun så ned i gulvet.
“Mr. Caldwell.”
Adrian stoppet.
Thomas Caldwell.
Adrians advokat.
Farens advokat før ham.
Mannen som forvaltet alle trustene, alle arvedokumenter, alle forsikringspolisene.
Mannen som hadde skrevet testamentene til Adrian og Claire.
Mannen som visste Noahs blodtype.
Hans fødselsattest.
Sykehuset hans.
Skolen hans.
Hans arv.
Alt.
Adrian tok frem telefonen sin.
Han lette gjennom fotografiet som Claire hadde lagt igjen.
Tre personer.
Claire.
Daniel.
Den tredje siden har falmet.
Adrian er en agrandi l’image.
Mesteparten av ansiktet ble ødelagt.
Men ikke hånden.
En gullring.
Adrian kjente igjen denne ringen.
Han hadde sett ham i tjue år, fra bord til bord, på konferanser.
En signetring med våpenskjoldet til Caldwell & Pierce.
Hans familieadvokatfirma.
Telefonen hans ringte.
Thomas Caldwell.
Adrian stirret på skjermen.
En gang.
To ganger.
Tre ganger.
svarte han.
« Thomas. »
« Adrian. »
Advokatens stemme var rolig.
For stille.
“Jeg hørte det var problemer hjemme.”
Adrian så på Rosa.
Ingen hadde ringt Thomas.
Ikke ennå.
“Hvordan hørte du det?”
En pause.
Thomas sukket.
“Vi må snakke.”
“Om hva?”
“Om Noah.”
Adrians blod frøs til is.
fortsatte Thomas.
“Og hvorfor skulle Claire ha latt Blackwoods beholde det som tilhørte dem?”
Adrian sluttet å puste.
Utenfor, et sted utenfor portene, har motoren på et kjøretøy startet.
Thomas’ stemme ble lavere.
“Du har omtrent førti minutter før Vanessa når den banken.”
