“Julian var den siste legitime mannlige arvingen av Blackwood-linjen.”

Adrians sinn begynte å sette brikkene sammen.

Arv.

Fotografering.

Trusselen.

Fase to.

“Ved Julians antatte død ble forvaltningen av Blackwood-familiens trust midlertidig overført til hans onkel, Victor Blackwood. Trusten inkluderer imidlertid en klausul om blodarv. Hvis Julian hadde et biologisk barn, ville det barnet blitt arving til boet. »

Adrian hvisket det åpenbare.

“Noah.”

“Ja,” svarte Claire for tre år siden.

Adrian stirret på opptakeren.

Det virket umulig.

“På Noahs niende bursdag starter en beskyttet trustmekanisme verifiseringsprosessen.”

Blodet hans frøs til is.

Noah ville bli ni år om ti måneder.

“Blackwoods kan ikke bare endre tilliten. Julians bestefar designet det nettopp for å forhindre dette. Hvis Noahs identitet er juridisk etablert, arver han majoritetsaksjer verdt milliarder. »

Milliarder.

Adrian forsto plutselig hvorfor noen kunne drepe for dette.

Men Claire var ikke ferdig.

“Og penger er ikke den egentlige grunnen til at Victor er redd for ham.”

Adrian lente seg nærmere.

“Julian skjulte bevis.”

Den statiske elektrisiteten ble absorbert i flere sekunder.

Adrian banket på opptakeren.

“Kom igjen.”

Claires stemme kom tilbake.

«… Registeret inneholder navn. Dommere. Senatorer. Polititjenestemenn. Ledere. Folk som Victor kjøpte i mer enn tretti år.»

Adrians puls økte.

“Julian har lagt nøkkelen til dette beviset i tillitsfondet.”

Så ble opptaket forvrengt.

“Nei.”

Adrian har tatt over maskinen.

“Kom igjen, Claire.”

En eksplosjon av statisk støy.

Så-

“Bare hans biologiske arving kan få tilgang til den.”

Adrian sto helt stille.

Dette var ikke en kamp om en arv.

Noah var en levende nøkkel.

Hvis han nådde den nødvendige alderen og identiteten hans ble verifisert, kunne han låse opp bevis som kunne ødelegge et imperium.

Dette betydde at den som hadde aktivert fase to hadde ti måneder på seg til å stoppe det.

Opptakeren klikket.

Adrian trodde det var over.

Så hvisket Claire en siste advarsel.

“Og Adrian… hvis Vanessa er med deg, ikke tro på alt hun forteller deg. »

Ansiktet hans forandret seg.

“Hva?”

“Jeg elsker søsteren min. Men etter Julians forsvinning hadde Vanessa en affære med noen i slekt med Blackwood-familien. »

Adrian se leva.

“HVEM?”

Claires stemme har blitt svakere.

“Jeg visste aldri hans virkelige navn. Vanessa kalte ham… »

Båndopptakeren er død.

Adrian stirret på ham.

“Nei.”

Han trykket på PLAY.

Ingenting.

Han rørte ved siden.

“Kom igjen!”

Døden.

Han bannet og kastet en pute over rommet.

Vanessa.

Daniels siste ord kom tilbake.

Spør deg selv hvorfor Vanessa egentlig kom hit.

Hadde Vanessa beskyttet Noah?

Ja.

Hadde hun løyet?

Ja.

Hadde hun behandlet ham dårlig?

Ja.

Kjente hun Claire?

Ja.

Hadde hun skjult bevis i årevis?

Ja.

Og nå advarte Claire selv Adrian om at Vanessa hadde bånd til Blackwoods.

Telefonen hans vibrerte.

UKJENT NUMMER.

Adrian stirret på ham.

En melding dukket opp.

DU HØRTE OPPTAKET.

Blodet frøs til is.

En ny melding.

NÅ FORSTÅR DU HVORFOR GUTTEN IKKE KAN VÆRE NI ÅR GAMMEL.

Adrian så ut av vinduene.

Noen overvåket oss.

Han skrev:

HVEM ER DU?

Svaret kom umiddelbart.

SPØR VANESSA HVEM ELIAS ER.

Adrian var målløs.

Elias.

Var det navnet Claire prøvde å uttale?

Et bilde ankom.

Vanessa.

Mye yngre.

Stående foran et hotell.

Ved siden av en høy mann iført mørk frakk.

Ansiktet hans var delvis vendt.

Men Adrian så nok.

Et arr som gikk fra øre til kjeve.

Under fotografiet:

ELIAS BLACKWOOD.

Adrian fastsatte etternavnet.

Så dukket det opp en ny melding.

HUN KOM IKKE INN I LIVET DITT FOR Å BESKYTTE NOAH.

HUN KOM FOR Å HENTE HAM.

Adrian ringte straks Vanessa.

Ingen svar.

Igjen.

Ingenting.

En tredje gang.

Telefonsvarer.

Han løp ned trappen.

« Rosa! »

Hun gikk ut av kjøkkenet.

“Hvor er Noah?”

“Til biblioteket.”

Adrian kommer inn.

Tomt.

Teppet Noah hadde på seg lå på sofaen.

Hjertet hans stoppet.

“Noah?”

Ingenting.

Han så bak gardinene.

Badet.

Det sikre rommet.

“Noah!”

Rosa kommer inn med et smell.

“Han var rett der.”

Adrian vendte seg mot henne.

“Du sa han var i biblioteket!”

“Det var han!”

“Når?”

“For to minutter siden!”

Adrian tok sikkerhetstavlen.

Videostrømmer fra kameraene dukket opp.

Hovedinngang.

Tomt.

Østkorridoren.

Tomt.

Kjøkken.

Tomt.

Bakre terrasse.

Så så Adrian en bevegelse.

Kamera tolv.

Garasjekorridoren.

Noah.

Jeg går alene.

“Hvorfor kommer han ut?”

Rosa lente seg nærmere.

Så dukket en annen skikkelse opp i kanten av rammen.

En kvinne.

Adrians hjerte banket raskt.

« Vanessa. »

Han løp.

Korridoren var uklar rundt ham.

Han nådde garasjen og åpnet døren vidt.

“Noah!”

Tomt.

Ett kjøretøy var savnet.

Adrians svarte SUV.

Han sjekket sporingsappen.

Av.

“Faen!”

Telefonen hans ringte.

Vanessa.

Han svarte umiddelbart.

“Hvis du rører ham…” »

“ADRIAN, HØR PÅ MEG!”

Vinden brølte bak stemmen hans.

Noah gråt et sted ikke langt unna.

Adrians raseri ble vulkansk.

“Bring meg tilbake, min sønn.”

“Jeg kan ikke.”

« Vanessa… »

“De er inne i huset ditt.”

Adrian stivnet.

“Hva?”