En tykk strikk holdt to store plastsensorer mot den bare magen min, og tegnet linjer på et ark termopapir som lå ved siden av sengen. Magen min var øm, merket av lilla og gule blåmerker der stokken hadde ripet muskelveggen, men den hovne kurven var fortsatt synlig.
“Hun er sta. Hun fikk fra moren sin,” bemerket en myk stemme.
Jeg snudde hodet. Alex satt på en ukomfortabel vinylstol fra sykehuset ved vinduet. Det taktiske utstyret hans var borte, erstattet av en ren grå genser med rund hals og jeans. Knokene hans var blåmerket og mørke ringer avslørte trettheten, men han sto rett, årvåken, beskyttende.
“Alex,” kvekket jeg.
Han tok straks et plastglass med vann fra nattbordet og førte det fleksible sugerøret til leppene mine. Jeg drakk grådig, det kalde vannet lindret den tørre halsen min.
“Hvor lenge?” hvisket jeg.
“Klokken ti,” svarte Alex og satte fra seg koppen. “Klokken er fire på ettermiddagen. Traumekirurger har undersøkt deg. Du har et stressbrudd i høyre lårbein, tre brukne ribbein og betydelige muskelblåmerker i rygg og bekken. Blødningen skyldes en delvis morkakeløsning. »
Hjertet mitt hoppet. “Placenta-avløsning? Vil hun…? »
“Legene klarte å stabilisere situasjonen med medisiner,” sier Alex, og legger hånden sin på min gjennom det tynne lakenet. Hvis du ikke beveger deg, vil riften lukke seg av seg selv. Gynekologen sier at babyens konstanter er gode. Hun led mye, Clara, men du tok mesteparten av det. Du beskyttet henne. »
Tårer rant nedover øyevippene mine, og trakk furer på kinnene mine. For første gang på seks måneder var det ikke tårer av terror. De var overlevelsestårer.
“Trent?” spurte jeg, navnet etterlot en bitter smak av gift i munnen.
Alex’ uttrykk ble hardt, den milde broren trakk seg straks tilbake bak veteranens kalde vegg.
“Trent tilbrakte fire timer på akuttmottaket ved County General Hospital under politiovervåkning,” sa Alex. “To brukne ribbein, en perforert lunge etter stump vold. Den ble overlevert direkte til fylkets sheriff. Han holdes for tiden i en celle ved Central Detention Centre. »
“Og Helen? Og Richard? »
“Richard prøvde å gripe inn hos aktor før middag,” sier Alex med et iskaldt smil. “Han visste ikke at Marcus og jeg ikke nettopp hadde ringt den lokale sheriffen. Før du brøt opp døren, videreformidlet Marcus nødsignalet ditt til Statspolitiets tilsynsbyrå og kontaktet en gammel venn. »
Døren til sykehusrommet åpnet seg med et svakt klikk.
En kvinne kom inn. I førtiårene hadde hun på seg en upåklagelig marineblå buksedress, det svarte håret med sølvstriper satt opp i en perfekt knute. Hun bar en tykk lærmappe og beveget seg med besluttsomheten til et skall.
“Clara,” sa Alex og pekte på henne. “Dette er Evelyn Cross. Hun er seniorpartner i Cross, Miller & Sterling, og hun er den som skal sørge for at mannen din og familien hans aldri ser dagens lys igjen. »
Evelyn satte kofferten sin på besøksbordet og nærmet seg fotenden av sengen min, og ga meg et varmt og beroligende smil som ikke kunne skjule den rovdyraktige intelligensen i øynene hennes.
“Fru Vance… Eller foretrekker du Mercer? spurte Evelyn mykt.
“Mercer,” sa jeg uten å nøle et øyeblikk. “Jeg vil aldri høre det navnet igjen.”
“Så det er Clara Mercer,” sa Evelyn enig. “Jeg har gjennomgått den foreløpige filen, kroppskameraopptakene av visesheriff Martinez og dataene hentet fra Nicole Vances telefon. Clara, det som skjedde med deg i morges var ikke et enkelt vold i hjemmet. Anklagene inkluderte grov vold og legemsbeskadigelse på et ufødt barn, tortur, vold med dødelig våpen og sammensvergelse om å begå drap. Og fordi Nicole Vance strømmet hele åstedet direkte på en kryptert skyserver, hadde vi tilgang til alle bevisene på et sølvfat. »
Jeg stirret på henne, målløs. “Hun… Hun sendte det direkte? »
“Nicole programmerte telefonen sin til å strømme videoen direkte til en privat Telegram-gruppe,” forklarte Evelyn mens hun åpnet stresskofferten og tok frem et nettbrett. “Trettito medlemmer av Vance-familien og deres slektninger så mannen din slå deg med den stokken. De så Helen heie på ham. De så Richard kreve at du skulle stå opp for å lage frokost mens du lå på gulvet og blødde i hjel. »
En bølge av kvalme skyllet over meg. “Så de på den? Og ingen ringte nødetatene? »
“Ikke én,” sa Evelyn med iskald stemme. “Det betyr at alle i denne samtalen for øyeblikket blir tiltalt for å ha unnlatt å rapportere en forbrytelse, og fire av dem for konspirasjon, for aktivt å ha oppmuntret til SMS-angrepet. Vi jager ikke bare Trent, Clara. Vi skal utslette hele Vance-dynastiet. »
—
