“Jeg er advokat!” ropte Trent, stemmen brast av fortvilelse. “Du har ingen lovlig rett til å kaste min kone ut av hjemmet vårt uten min signatur!”

To sheriffbetjenter fra fylket gikk inn gjennom inngangen til den ødelagte terrassen, med pistolene pekende ned i skyteposisjon.

“Hendene opp!” ropte førstebetjenten mens han skannet rommet. “Hvem rapporterte skytingen?”

“Ingen skudd ble avfyrt, offiser,” sa Alex, rettet seg opp og løftet rolig de tomme hendene. “Jeg er tidligere sersjant Alex Mercer. Jeg gikk inn i boligen for å stoppe et pågående kriminell overfall på min søster, Clara Vance. Angriperen er Trent Vance, som sitter inntil skapene. Våpenet som brukes er denne eikestokken som ligger på bakken. Søsteren min, Nicole Vance, filmet overfallet med mobiltelefonen sin, som jeg for øyeblikket har i min besittelse for å bevare bevis. »

Politiet forsto scenen på et brøkdels sekund: meg, liggende i en blodpøl som spredte seg, omgitt av redningsarbeidere; Trent, knokene blåmerket og brystet sunket inn av Alex’ spark; Helen og Richard, med ryggen mot veggen, så ut som innestengte rotter.

“Mr. Deputy,” sa Richard, trådte frem og justerte silkekragen, i et forsøk på å gjenvinne selvtilliten han hadde fått i retten i flere tiår. “Jeg er Richard Vance, administrerende partner i… »

“Sir, hold hendene i sikte og hold kjeft,” sa den unge visemannen tørt, mens han løsnet et par stålhåndjern fra beltet. “Ingen beveger seg før redningsfolkene har undersøkt offeret.”

“De løfter den! Sakte, med oss tre! beordret Miller.

Båren satte seg fast under hoftene mine. En brennende smerte trengte gjennom bekkenet mitt og strålte nedover ryggraden. Jeg skrek – et hes, dyrisk skrik som syntes å rive halsen min i stykker.

“Jeg er her, Clara,” sa Alex og tok meg i hånden. Fingrene hans var dekket av blodet mitt, men han brydde seg ikke. Han gikk ved siden av båren mens ambulansepersonellet bar meg gjennom det ødelagte kjøkkenet, deretter inngangshallen, og til slutt ut, ut i den friske, bitende morgenluften.

Mens de fikk meg forbi inngangen, så jeg Nicole stå mellom to betjenter og hulke hysterisk. “Han tok telefonen min! Han angrep broren min! Hvorfor stopper du ham ikke? »

Deputy Martinez svarte ham ikke. Han plukket opp den tunge eikestokken og brukte en steril penn til å markere merkene gjennom lærremmen. Treverket ved basen var flekket med mørkebrune flekker.

“Alex… hvisket jeg da båren traff ambulansens løfteplattform.

“Jeg er rett bak deg, Clara,” sa Alex og lente seg over båren. “Marcus kjører lastebilen min. Jeg blir med deg på legevakten. Kan du høre meg? Du er ikke alene lenger. Denne familien vil aldri skade deg igjen. »

Ambulansens dører smalt igjen og kuttet av all utsikt og lyd til blindveien. Sirenen skrek og vibrerte metallveggene i kjøretøyet.

Miller lente seg over meg og rev opp en pose med ultralydgel. “Clara, jeg skal sjekke fosterets hjerteslag med den bærbare Doppleren. Kanskje du kjenner kald frost, ok? »

Jeg klarte ikke å snakke. Jeg kunne bare nikke, knokene hvite av anstrengelsen, og grep tak i kanten av madrassen.

Den kalde geléen stakk i nedre del av magen som is. Miller presset plaststaven mot huden min.

Knitrende. En hes og skingrende fløyte fylte bakenden av ambulansen.

Miller justerte vinkelen, trengte dypere inn i det blåmerkede kjøttet mitt.

Ikke mer støy.

“Vær så snill,” ba jeg, øynene lukket, tårer brant nedover tinningene mine. “Vær så snill, min Gud. Ta beina mine. Ta armene mine. Ta hva du vil. La det leve. »

Miller flyttet proben fem centimeter til venstre, vippet den nedover, mot bekkenet mitt.

*Kvinne… Vrombissement… Vrombissement-vrombissement-vrombissement.*

En lav, rask rytme slapp ut av høyttaleren, som vingene til en kolibri fanget i et glass.

“Hundre og førti slag i minuttet,” hvisket Miller, et sjeldent og oppriktig smil lyste opp det vanligvis harde ansiktet hans. “Hun er i nød, Clara, men hun kjemper. Babyen din lever. »

Lettelsen kom over meg med en slik kraft at verden løste seg opp i en grå tåke. Øyelokkene mine ble utrolig tunge, rytmen i det lille hjertet mitt slo i samme takt som sirenen utenfor, som bar oss mot St. Jude’s.

—

Kapittel 3 – Det kalde lyset fra St. Judas

Å våkne på et sykehusrom er aldri behagelig, men å våkne til sterile lukter av jod, klorheksidin og bleket klesvask var som å gå ut av en grav og finne seg selv i sollyset.

Jeg åpnet øynene. Taket besto av et rutenett av akustiske fliser. Et *pip… pip… Et kontinuerlig, rytmisk pip runget til høyre for meg, ledsaget av en annen, raskere lyd: fra en fosterhjertemonitor som resonnerte i det lille private rommet.

*Boom-boom-boom-boom-boom-boom.*

Hånden min gikk instinktivt til magen.