“Hei! Du kan ikke bare få hvem som helst inn her! ropte Nicole bak kjøkkenøya. Hun holdt fortsatt iPhonen sin, kameraet rettet rett mot Alex. Fingrene hans skalv, men det skjeve smilet var der fortsatt. “Jeg tar opp! Du brøt opp døren vår! Du angrep broren min! Du kommer til å havne i fengsel på livstid, din gale ting! »
Alex reiste seg. Uten å skynde seg reiste han seg som et rovdyr som endelig hadde bestemt seg for at åtseldyrene rundt ham ikke lenger var verdt å ignorere.
Fra høyden av sin nitti meter høye, imponerende kroppsbygning, kledd i svart termojakke og taktiske bukser, raget han over Trent, som stønnet på bakken og holdt de brukne ribbeina sine. Alex snudde sakte hodet mot Nicole.
Nicoles stemme brøt i halsen hans. Hun senket telefonen en tomme. “Ikke… Ikke rør meg. Jeg er en kvinne. »
Alex nærmet seg henne. Nicole trådte tilbake til ryggen traff de to ovnene.
“Gi meg telefonen,” sa Alex rolig.
“Nei! Det er min eiendom! Trent, gjør noe! »
Trent hostet og spyttet rosa mose på flisgulvet. “Alex… Din… Den har falt. Clara snublet… Vi prøvde å hjelpe ham… »
Alex rakte ut hånden. Den lukket seg på toppen av Nicoles iPhone. Nicole prøvde å rive den fra ham, men Alex tvang det ikke engang; Han knyttet bare neven. Glassskjermen bøyde seg under grepet hans og sprakk umiddelbart. Med et håndleddssving rev han enheten fra de manikyrerte fingrene hennes.
“Telefonen min!” ropte hun.
Alex ødela den ikke. Han puttet den i jakkelommen. “Bevis,” sa han mykt. “Du sa at familiegruppesamtaler setter pris på det, ikke sant? La oss se hva en storjury mener om det. »
Han vendte seg mot Helen og Richard. Helen hadde blitt blek, holdt perlene sine i hånden, de oppdiktede leppene skalv. Richard lette etter fasttelefonen på veggen.
“Ta på den håndsettet, Richard,” sa Alex familiært, “så brekker jeg alle fingrene på hånden din, én etter én, og forteller retten at du gjorde motstand mot en borgers arrestasjon under et drapsforsøk.”
Richard stivnet, hånden hang noen centimeter fra telefonen. “Et drap? Er du gal? Det er en ekteskapstvist! Trent har rett til å disiplinere sin kone! »
Alex tok to bestemte skritt mot Richard. Richard skalv, førte hendene til brystet som et redd barn.
“Han slo en gravid kvinne med et dødelig våpen rett foran øynene dine,” sier Alex, stemmen synker så mye at vinglassene over bordet vibrerer. “Du var medskyldig i drapsforsøket på min niese. Hvis dette barnet dør, Richard, vil rettferdighet være din beste straff. Jeg lover deg dette på vår mors grav. »
Utenfor brøt den sørgmodige hylingen fra tofrekvente sirener gjennom morgentåken, og ble høyere mens ambulansen kjørte gjennom den private, lukkede blindveien.
Alex snudde seg bort fra den livredde patriarken og knelte igjen ved siden av meg. Han tok av seg den store termojakken og tok den på den skjelvende kroppen min, og trakk forsiktig kragen rundt halsen min.
“Hold ut, Clara,” hvisket han, og la ømt hånden sin på min, mot magen min. “Forsterkninger er på vei. Du er ferdig med disse monstrene. Du kommer hjem. »
—
Kapittel 2 – Rød sortering
De blendende røde og hvite blinkende lysene fra ambulansen lyste opp det knuste glasset i de franske vinduene, og kastet blodige, dansende mønstre på kjøkkenveggene. To uniformerte marineambulansearbeidere stormet inn i huset med tunge traumesekker og en sammenleggbar båre.
“Denne veien!” ropte Alex, stemmen hans gjennomtrengte panikk.
Sjefen for ambulansepersonalet, en kvinne med grånende hår og et hardt, profesjonelt uttrykk, knelte ved siden av meg. Merket hans lød *S. Miller*.
“Min kjære, kan du høre meg? Hva heter du? spurte Miller, hendene hans strøk allerede over kroppen min, sjekket pulsen min, presset en finger mot halspulsåren.
“Clara… Clara Vance,” stammet jeg, tennene klapret i sjokk. “Tjuefire uker. Trent… Han slo meg. Med en pinne. Vær så snill, baby… Hun beveger seg ikke. »
“Blodtrykket hennes er 90/55, hun er takykardisk på 120,” kunngjorde den andre ambulansearbeideren mens han satte en mansjett på min uskadde arm og satte opp en intravenøs drypp. “Traume på høyre lårbein, lumbale kontusjoner, betydelig vaginal blødning.”
“Nei, nei, nei,” stønnet jeg mens jeg grep i ermet til Miller. “Vær så snill, ikke la henne dø. Vær så snill. »
“Vi kjemper for dere begge, Clara,” sa Miller med en fast, selvsikker stemme. “Vent litt. Vi tar deg umiddelbart til St. Jude traumesenter. Brett, åpne dryppet vidt! Vi trenger monitoren! »
Mens ambulansepersonellet var opptatt, klarte Trent å reise seg ved å lene seg mot gulvlistene. Ansiktet hans var flekket av rødhet og raseri, og han presset det blåmerkede brystet sitt.
“Du kan ikke ta ham!” gispet Trent og pekte med en skjelvende finger mot Miller. “Jeg er ektemannen hennes! Jeg nekter denne transporten! Hun har en lege på min fars klinikk – ta henne dit! »
Miller så ikke engang opp fra 18-gauge infusjonsnålen han stakk inn i underarmen min. “Sir, trekk deg tilbake før jeg ber politiet utenfor om å lenke deg fast til dette skapet.”
