“Fordi det var derfor du hadde meg!” Daniel hevet stemmen for første gang. “Slik at du slipper å håndtere hver sensor, hvert rør og hver ansatt som ikke vil følge en ordre.
“Og når døde mannen?”
“På den tiden hadde vi et selskap med eksponering mot hundrevis av millioner dollar, en bank som lette etter en unnskyldning for å endre forholdene, og media som ville gjøre en enkelt fiasko til en sikkerhetskrise.
Arthur følte en iskald ro.
“Så du har endret historien.”
Daniel slo hånden i bordet.
“Jeg beskyttet selskapet.
“Du har forfalsket min autorisasjon.
“Jeg har lagt til en bekreftelse på avgjørelsen du allerede har tatt.
“Jeg visste ikke fakta.
“Fordi du ikke ville kjenne dem!”
Disse ordene spratt mot veggene.
Ingen rørte seg på noen sekunder.
Daniel pustet tungt.
“Alle her vet hvordan du oppførte deg,” sa han lavere. “Ikke kom med problemer, kom med løsninger.” Husker du? Det var favorittsetningen din.
Arthur husket.
“Da jeg sa at noe koster fem millioner, spurte du hvordan man går ned til tre. Da jeg snakket om risiko, spurte du om det låser handelen. Når det ikke var blokkering, ville du ikke høre på resten.
Arthur kunne føle blikket fra tavlen.
“Og nå, etter fem år, vil du gjøre meg til et monster fordi en åtte år gammel jente fant lommeboken din?”
Arthur stivnet.
“Hvordan vet du om Renata?”
Daniel innså feilen sin.
For sent.
“Noen nevnte.
“Ingen i dette rommet visste det.
— Arthur…
“Har du fulgt med på Marisol?”
Daniel var stille.
Arthur reiste seg.
“Svar.”
“Da jeg fant ut at du snakket med henne, må jeg ha visst hva hun kom tilbake med.
“Fikk du henne fulgt?”
“Sjekk det ut.”
“Hvordan?”
“En mann kjørte til huset hennes.
Arthur kjente sinne kutte stemmen av.
“Marisol har en åtte år gammel datter.
“Han gjorde ingenting mot dem.
“Det er ikke det jeg spør om.
Daniel reiste seg.
“Sett en stopper for dette showet.” I tretti år tok vi vanskelige avgjørelser sammen. Du kan ikke late som om alle de skitne tingene gjorde seg selv nå.
Arthur så på ham.
Og han visste at Daniel hadde rett i én ting.
Den enkleste måten ville være å sparke ham, skylde på alle og fortelle verden historien om den illojale direktøren.
Dette ville vært en annen praktisk versjon.
Arthur så seg rundt i rommet.
“Daniel Mercer er suspendert i påvente av etterforskningen.
Daniel fnyste.
“Og du?”
Arthur så på lederen av revisjonskomiteen.
“Jeg fraskriver meg også avgjørelser angående Riverside inntil en fullstendig rapport er lagt frem.
Daniel hadde ikke forventet dette.
“Hva gjør du?”
“Det jeg burde ha gjort for fem år siden.
Da Marisol fikk vite om mannen som var sendt til huset hennes, var hun ikke takknemlig for at Arthur hadde reagert umiddelbart.
Hun var rasende.
“Jeg sa jeg ikke ville dra Renata inn.
“Jeg vet.
— Ikke, ikke den som pan.
— Marisol…
“I fem år prøvde jeg å leve et normalt liv. Jeg sluttet å lete. Jeg sluttet å skrive brev. Jeg sluttet å fortelle folk hva som hadde skjedd fordi jeg hver gang endte opp som en enke som «ikke klarer å gi slipp».
Arthur sto i døren til leiligheten hennes.
Han kom ikke inn.
“Du har rett.
“Jeg vil ikke ha ditt ‘du har rett.’ Jeg vil ikke at noen mann tilknyttet ditt selskap skal dukke opp foran huset mitt igjen.
“Han vil ikke dukke opp igjen.
“Hvordan skal jeg vite det?”
Arthur hadde ikke noe godt svar.
“Du kan ikke.
Marisol så overrasket på ham.
“Jeg kan bare sørge for at Daniel ikke har tilgang til selskapets folk eller systemer. Og jeg kan videreformidle informasjon til politiet hvis denne mannen har brutt loven. Men jeg vil ikke si at du skal stole på meg.
Ansiktet hennes myknet litt.
“I det minste er det rettferdig.
“Det er noe mer.
— Co?
“Daniel hevder at han fortalte meg dagen før ulykken om problemet med heisen.
Marisol stivnet.
Arthur fortalte henne nøyaktig det han hadde hørt.
Han myknet ikke opp noen av sine meninger.
“Husker du den samtalen?” spurte hun.
“Nei.
“Det er praktisk.
“Jeg vet.
“Tror du på ham?”
“Jeg tror han kunne ha ringt meg. Jeg tror også at jeg kunne sagt noe sånt som «gjør det som må gjøres».
Marisol så på ham uten å si et ord.
“Men jeg vet ikke hva jeg visste,” la han til.
“Det betyr ikke noe for Mateo lenger.
“Jeg vet.
“For meg gjør det det.
“Det er derfor jeg forteller deg det.”
Dypt inne i leiligheten gjorde Renata leksene sine.
Arthur kunne høre henne lese noe med lav stemme.
Marisol lente seg mot dørkarmen.
“Vet du hva som er det verste?”
— Co?
