“Nettopp. Noen kommer inn med en kopi av et gammelt dokument akkurat idet vi forbereder oss på å selge to bygninger for nitti millioner dollar. Virker ikke det komfortabelt for deg?
“Dokumentet skulle ha ligget i skuffen hennes i fem år.
“Ifølge henne.
“Hun kjente Julia.
Det traff.
Daniel ble alvorlig.
“Så det er poenget.
“Hva betyr det?”
“Ingenting.
“Fortell meg.”
Daniel reiste seg.
“Datteren din hatet måten vi drev virksomheten på. Hun har alltid ment at enhver konflikt kan vinnes hvis vi viser alle våre interne dokumenter og beklager. Hun var ung.
“Hun var tretti år gammel.
“Ung for det vi gjorde.
Arthur reiste seg også.
“Fant Julia noe om Riverside?”
“Julia fant noe overalt.
— Daniel.
“Hun fant en ufullstendig teknisk anvendelse og bygde en teori rundt den.
“Hvilken rapport?”
Stillhet.
Arthur tok et skritt nærmere.
“Du sa nettopp at du ikke husker dokumentene.
Daniel bet tennene sammen.
“Jeg husker ikke hver eneste side. Jeg husker en krangel.
“En sikkerhetslås?”
“Om muligheten for at låsen kan svikte.
“Er det en forskjell?”
“Kjempestor.
“Mateo er død.
“Ja.
“Vel, jeg antar ikke så stort, da.”
Daniel så bort.
For første gang så Arthur ingen irritasjon i ham.
Frykt.
“Ikke gjør noe voldelig nå,” sa Daniel. “Vi er to dager unna å signere kontrakten. Hvis du begynner å sende advokater til arkivet, vil banken finne ut av det innen en time.
“Og om nødvendig?”
“Da venter du to dager.
Arthur så på ham lenge.
For fem år siden handlet det også om transaksjonen.
For fem år siden sa noen også: vent.
“Nei,” svarte han.
Daniel smalnet øynene.
“Hva ikke?”
“Jeg venter ikke.”
Ved middagstid sluttet Arthur å signere salgskontrakten.
Han forklarte ikke hvorfor.
Tre medlemmer av styret ringte innen femten minutter.
Den fjerde dukket opp personlig.
Daniel sluttet å svare på telefonen.
Arthur ba om sikkerhetskopier av e-poster fra fem år tilbake og hyret et eksternt firma som aldri hadde jobbet for Vance Properties før.
Han sa bare:
“Du skal også finne ting som er upraktiske for meg.
Advokatfirmaets partner, en eldre kvinne ved navn Helen Brooks, hevet øyenbrynene.
“Dette er en sjelden instruksjon.
“Det er derfor jeg sier det direkte.
“Hva om vi finner noe som setter deg personlig i fare?”
Arthur tenkte på Marisol.
Om Julia.
Om signaturen.
“Da skal du skrive det i rapporten.
Samme dag ringte han Julia.
Det gjorde hun ikke.
Som vanlig.
Denne gangen la han ikke igjen en standardbeskjed.
Han sa ikke, “Det er meg, ring meg.”
Han sa ikke, “Det har gått nesten tre år.”
Han sa ikke: «Vi kan ikke fortsette med dette.»
Han sa:
“Julia, jeg møtte Marisol Duarte i går.
Han stoppet opp.
“Han har brevet ditt.”
Stillhet igjen.
“Jeg starter med Riverside. Akkurat som du skrev.
Han svelget spyttet sitt.
“Og jeg tror ikke det er første gang jeg ringer for å få deg til å si deg enig med meg.”
Han la på.
Neste morgen fikk Renata feber.
Arthur fant det ut ved en tilfeldighet.
Han ringte Marisol for å spørre om navnet på firmaet Mateo jobbet for.
Han hørte en hoste i bakgrunnen.
“Er det Renata?”
“Ja. Ingenting alvorlig.
“Har du vært hos legen?”
Marisol var stille.
“Jeg bare spør.
“Vi har ikke forsikring nå.
Arthur ville instinktivt si at han ville betale for alt.
Han holdt seg tilbake.
“Jeg kjenner en klinikk som tar imot uten forsikring,” sa han. “Jeg kan sende deg adressen.
“Hvis det er en vanlig klinikk, vennligst send den.”
“Vanlig.
Det var helt vanlig.
Renata hadde en virusinfeksjon, og det hjalp ikke å bli våt, men hun var ikke i noen alvorlig fare.
Om kvelden skrev Marisol én setning til Arthur:
“Takk for adressen.”
Uten hjerte.
Ingen takknemlighet for en halv side.
Arthur syntes det var rettferdig.
På den tredje dagen kom det første virkelige gjennombruddet.
Det gamle tekniske billettsystemet ble arkivert på serverne til et selskap som for lengst hadde opphørt å eksistere.
En av IT-spesialistene fant imidlertid en dataeksport som var klar før migreringen.
Blant tusenvis av oppføringer handlet tre om heis nummer fire i Riverside.
Først:
“Servicedøren holder ikke låsen.”
Den andre, en dag senere:
“Et annet problem. Systemet viser at døren er lukket selv om døren er åpen.»
For det tredje, dagen før Mateos død:
“SLÅ AV APPARATET FOR REPARASJON. IKKE BRUK.”
Søker: Marisol Duarte.
Arthur følte kulde i hendene.
“Hva skjedde med rapporten?” — spurte IT-spesialisten.
– Status endret til “løst.”
“Av hvem?”
– Administratorkonto.
“Hvem sin?”
“Den tilhørte lederen for anlegget.
“Navn.”
— Gavin Cole.
Arthur kjente navnet.
Gavin Cole hadde drevet sitt eget konsulentselskap i fire år.
Før det jobbet han i ni år for Vance Properties.
Arthur ropte personlig.
Cole svarte etter det femte signalet.
“Mr. Vance?”
“Vi må snakke om Riverside.
På den andre siden ble det stille.
