Dette overrasket henne.
Daniel Mercer var driftsdirektør for hele Vance Properties-gruppen og var en del av Arthurs indre krets i sytten år.
Det var Daniel som svarte på telefonen klokken to om natten.
Daniel ledet forhandlingene.
Daniel klarte å gå inn i et møte med en sint leietaker og forlate med en signert kontraktsforlengelse etter førti minutter.
Arthur stolte mer på ham enn på de fleste.
En gang til enn med sin egen datter.
“Arthur,” sa Diane. “Hvorfor skulle jeg ikke fortelle ham det?”
“Fordi jeg ikke vet ennå om jeg leter etter dokumenter eller mannen som skjulte dem.
En time senere mottok han den første stresskofferten.
Den offisielle rapporten var enkel.
Mateo Duarte, trettifire år gammel. Tekniker i et eksternt tjenesteselskap. Inngang til sjakten uten full beskyttelse. Høst. Døden på stedet.
I «årsak»-seksjonen står følgende:
“Brudd på prosedyre av en ansatt.”
Arthur leste videre.
Rapporten ble signert av driftslederen, en representant for serviceselskapet og Daniel Mercer.
Arthurs signatur var ikke der.
Det var heller ingen initialer A.V.
“Hvor er de tidligere rapportene?” spurte han.
Diane bladde om sidene.
“De er ikke i stresskofferten.
“Og protokollen for blokadefeilen?”
“Det finnes ingen.
— Julia?
Diane var stille et øyeblikk.
“Navnet hennes står i to e-poster. På den tiden jobbet hun i juridisk avdeling.
Arthur løftet hodet.
Han hadde glemt hvor irritert han var over at datteren hans endte opp i selskapet.
Ikke fordi hun var svak.
Tvert imot.
Julia var sta, presis og aksepterte ikke svaret «fordi vi alltid har gjort det».
Arthur så på dette som mangel på erfaring.
Daniel kalte dette «juridisk idealisme».
“Vis meg.”
Den første e-posten var fra Julia til Daniel.
“Jeg trenger fullstendig teknisk dokumentasjon for tjenesteheis nummer fire, minst tretti dager før hendelsen.”
Daniels svar:
“Saken ligger hos forsikringsselskapet. Ikke dupliser arbeid.”
Julia:
“Jeg ber ikke om forsikringsselskapets rapport. Jeg ber om strenge rapporter.”
Her stoppet korrespondansen.
Den andre e-posten ble sendt fire dager senere.
Til Arthur.
Tema: «Riverside – vi må snakke i dag.»
Innholdet hadde én setning:
“Ikke signer noe Daniel legger på pulten din i dag før jeg kommer.”
Arthur kjente et velkjent stikk i magen.
“Hva signerte jeg den dagen?”
Diane så på ham.
“Jeg sjekker.”
Minnet kom tilbake i fragmenter.
Den uken.
Refinansiering av en eiendomsportefølje.
Hundre og åtti millioner dollar.
Banken truet med å endre forholdene.
En av hovedleietakerne vurderte å flytte ut.
En mann døde i Riverside.
For familien var Mateo hele verden.
For Arthur den uken ble han et av problemene på den fire sider lange listen.
Plutselig husket han Julia stå i døråpningen til kontoret hans.
“Pappa, du må lese dette.”
“Ikke nå.”
“Akkurat nå.”
“Julia, jeg har tjue minutter på meg til å ta en telefonkonferanse.”
“Mennesket er dødt.”
“Derfor har vi advokater, forsikring og prosedyrer.”
Ansiktet hennes.
Han husket det.
Ikke ord.
Ansikt.
Så kom Daniel inn.
Og han sa noe sånt som:
“Jeg ordner det.”
Arthur lot ham.
Klokken ti klokken sju kom Daniel Mercer selv inn på kontoret.
“Tydeligvis roter du rundt i Riverside.
Arthur så på Diane.
Hun ristet knapt på hodet.
Det var ikke hun som fortalte ham det.
Daniel satte seg ned uten invitasjon.
Han var seksti år gammel, med sølvfarget hår og den rolige stemmen til en mann som gjennom årene hadde lært å ikke vise nervøsitet.
“Hvem har fortalt deg det?” spurte Arthur.
“Om hva?”
“At jeg graver i Riverside.
Daniel sukket.
“Arthur, forespørsler om arkivdokumenter går gjennom pulten min. Det er et selskap, ikke etterretningstjenesten.
— Mateo Duarte.
Daniel ble stille.
Han spurte ikke hvem det var.
Han husket navnet.
Arthur la merke til dette med en gang.
“Hva med ham?”
“Han døde i en av bygningene våre.
“For fem år siden.
“Jeg vet.
“Han hadde en kone.
“De fleste har en familie.
Arthur følte seg irritert.
— Marisol Duarte.
Denne gangen blinket Daniel.
Bare én gang.
“Hva vil han?”
“Jeg sa ikke at han ville ha noe.
“Hvis hun kom tilbake etter fem år, handler det som regel om penger.
Arthur åpnet en skuff og tok ut en kopi av dokumentet han hadde fotografert hos Marisol.
Han la den på pulten.
“Så du det?”
Daniel kastet et blikk.
“Udokumentert kopi.
“Jeg spør om du har sett.
“Jeg husker ikke.
“Initialene mine står på den.
“Det var tusenvis av dokumenter med din autorisasjon som sirkulerte i vårt selskap.
“Det er ikke mitt svar.
Daniel lente seg tilbake i stolen.
“Arthur, hva leter du etter?”
“Sant.
Daniel så på ham et øyeblikk som om han var en mann som plutselig begynte å snakke et fremmed språk.
“Etter fem år?”
“Ja.
“Og det skjedde bare dagen etter at vi avsluttet forhandlingene om den største avtalen på et tiår?”
Arthur stivnet.
Han tenkte ikke på det.
Daniel la merke til det umiddelbart.
