Jeg har gjemt de originale regnskapene, de ekte utskriftene fra Panama, og lydopptak av min mor der hun planlegger å skuve skylden over på Lucía dersom myndighetene fatter mistanke. Dersom noe skjer meg, ber jeg politiet undersøke bremseslangene på min bil – min mor har kontaktet Mateo Garza angående dette.
Lucía, min elskede… hvis du hører dette, tilgi meg for at jeg var for svak til å stoppe henne før. Nøkkelen jeg ga til Inés leder til dette rommet. Alt du trenger for å ødelegge henne, er her.»
Videoen stoppet. Det var blikkstille i rommet. Sjefsinspektøren fra UDEF reiste seg tregt, knyttet nevene og så på kollegaen sin.
«Skaff en landsdekkende arrestordre,» sa han. «Og hent inn innsatsstyrken. Vi skal til Valcárcel-godset.»
DEL 6
Regnet hadde stoppet, og en kald, klar sol skinte over Valcárcel-godset da politikonvoien svingte inn gjennom de massive støpejernsportene.
Beatriz de Valcárcel sto på verandaen, iført et skreddersydd hvitt draktsett, omgitt av sine tre advokater og pressetalsmannen for stiftelsen. Hun holdt et pressenotat i hånden der hun planla å kunngjøre at svigerdatteren var på flukt fra loven.
Da seks politibiler og tre svarte vaner stoppet på tunet, forandret uttrykket i ansiktet hennes seg ikke med en mine. Hun hevet haken i forakt.
«Hva er dette for en farse?» ropte Beatriz ned mot politifolkene. «Hvorfor er ikke den kriminelle tiggeren av en svigerdatter låst inne ennå?»
Lucía steg ut av den midterste bilen. Hun gikk med strarak rygg, kledd i rene klær som Elena hadde skaffet henne, med blikket festet direkte på kvinnen som hadde pinet henne og barna i fem lange år. Ved siden av henne gikk sjefsinspektøren.
«Beatriz de Valcárcel,» sa inspektøren høyt og tydelig slik at alle de fremmødte journalistene og stiftelsesmedlemmene kunne høre det. «Du er arrestert for drap på din sønn Álvaro de Valcárcel, grove økonomiske misligheter, hvitvasking av over tretti millioner euro, forfalskning av dokumenter, og menneskehandel under skjerpende omstendigheter gjelder dine barnebarn.»
Beatriz snevret øynene inn mot Lucía. «Du tror du har vunnet, din vesle rotte? Du har ingen bevis! Alt du har er påstander fra en fattigjente som sov på vaskerommet mitt!»
«Vi har ikke bare påstander, Beatriz,» sa Lucía med en stemme så rolig og sterk at den skar gjennom luften. «Vi har Álvaros stemme. Vi har datadiskene fra Antequera. Og vi har Mateo Garza i avhør i Málaga – og han snakker allerede.»
For første gang i sitt liv ble Beatriz de Valcárcel blek. Fargen rant ut av leppene hennes. Hun tok et skritt tilbake, men to kvinnelige politibetjenter gikk opp trappen, tok tak i armene hennes og førte dem på ryggen.
Metallklikkene fra håndjernene ga gjenlyd over den storslåtte marmorverandaen.
«Dette er mitt gods!» skrek Beatriz, mens ansiktet hennes spraket i raseri og desperasjon. «Du er ingenting, Lucía! Døtrene dine er ingenting! Dere kommer til å ende på gaten uten et øre!»
«Dette godset,» avbrøt inspektøren kaldt, «er fra dette øyeblikket beslaglagt av den spanske staten som utbytte av kriminelle handlinger. Og din svigerdatter er oppnevnt som eneste lovlige bobestyrer for din sønns sanne arv.»
Journalistene som hadde samlet seg ved porten fôret kameraene med bildet av den mektige sosietetskvinnen Beatriz de Valcárcel som ble skjøvet inn i baksetet på en politibil, mens den hvite silkedrakten hennes ble skitten mot bildøren.
DEL 7
Etterforskningen og den påfølgende rettssaken rystet det spanske samfunnet i grunnfestene gjennom hele det påfølgende året. Rettssaken i Málaga ble dekket minutt for minutt.
Gjennom bevisene fra hvelvboksen i Antequera og Mateo Garzas fulle tilståelse ble hele sannheten avslørt. Beatriz hadde i over ti år samarbeidet med et internasjonalt kriminelt nettverk. Stiftelsen for sårbare kvinner var en kynisk fasade der donasjonene ble slust videre til stråselskaper, mens stiftelsens reelle formål var å skjule spor etter hvitvasking. Da Álvaro oppdaget sannheten og truet med å gå til Guardia Civil, hadde Beatriz gitt Garza ordre om å manipulere bremsesystemet på bilens hans før han kjørte over fjellovergangen ved Ronda.
Dommen var uunngåelig og knusende.
Beatriz de Valcárcel ble dømt til 28 års fengsel for uaktsomt drap under skjerpende omstendigheter, grovt bedrageri, og dokumentfalsk. Hun ble også fradømt enhver rett til arv, titler og kontakt med sine barnebarn. Mateo Garza fikk 15 års fengsel for sin delaktighet i attentatet.
Stiftelsen ble nedlagt og omstrukturert fra bunnen av under statlig tilsyn og med direkte støtte fra Rafael Santamaría. Alle de beslaglagte midlene fra Beatriz’ skjulte Panamakontoer – som Álvaro hadde sporet og registrert – ble frigjort av retten og tilbakeført til de reelle skadelidte: Lucía og hennes tre døtre.
TRE ÅR SENERE
Solen skinte varmt over en vakker, hvitkalket cortijo utenfor Mijas, omgitt av sitrontrær og blomstrende bougainvillea.
