«Garza er bak oss,» sa Rafael med sammenbitte tenner. «Han vet nøyaktig hvor vi skal.»
«Kan han stoppe oss?»
«Ikke i kveld,» svarte Rafael og tråkket gassen i bunnen. Bilen skjøt fremover på de glatte serpentinveiene.
De nådde den historiske delen av Antequera rett før klokken seks om morgenen. Byen var øde; de gamle steingatene skinte som våt sild under gatelyktene. Bygningen hvor leiligheten lå, var et forfallent steintårn fra 1700-tallet, omkranset av tunge treporter og smijernsbalkonger.
Rafael parkerte bilen i en smal sidegate. De løp gjennom regnet mot den massive inngangsdøren. Lucía satte den tunge jernnøkkelen i låsen. Den gnikket mot rusten, ga fra seg et skarpt metallic klikk, og døren gled opp.
De skyndte seg opp de knirkende tretrappene til øverste etasje. Rommet innenfor var støvete, luktet av tørt papir og gammelt treverk. Det var lite – kun en enkel seng, et skrivebord, og en massiv, mørk eikebokhylle fylt med juridiske bøker som hadde tilhørt Álvaros far.
«Inés sa bak bokhyllen,» sa Lucía panisk.
Rafael tok tak i siden av eikekonstruksjonen. Med et tungt stønn dro de bokhyllen ut fra veggen. Der, skjult i muren, var en hulromsnisje. Innenfor lå en stålhvelvboks og en tykk, skinninnbundet dagbok, sammen med flere USB-pinner og et videokamera fra midten av 2010-tallet.
Plutselig hørtes tunge skritt i trappen utenfor. Døren til leiligheten ble sparket opp med et brak.
I døråpningen sto Mateo Garza. Han var en høy, bredskuldret mann med et kaldt, arrpreget ansikt. I hånden holdt han en silenced lyddemper-pistol.
«La det ligge, fru Navarro,» sa Garza med en lav, monoton stemme. «Fru Beatriz har overbrakt sine hilsener. Hun visste at Álvaro gjemte noe her før han døde. Synd at du måtte finne det først.»
DEL 4
Lucía stivnet, men Rafael trådte uredd inn i siktlinjen til Garza.
«Du er i ferd med å begå et mord for en kvinne som kommer til å kaste deg til ulvene så snart skatteetaten går gjennom stiftelsen,» sa Rafael rolig. «Du vet hvordan Beatriz opererer, Garza. Når fellen klapper sammen, er det ikke hun som går i fengsel. Det er folkene som utfører drittjobbene hennes.»
Garza nølte i et mikrosekund. Øynene hans flakket mot stålhvelvboksen på gulvet.
«Beatriz betaler meg vel,» sa Garza, men usikkerheten skinte gjennom i stemmen hans.
«Hun betaler deg med penger hun har stjålet fra sin egen sønn og sine egne barnebarn,» skrek Lucía. «Sønnen hennes døde ikke i en ulykke, gjør han vel? Du var der i Ronda!»
Garzas ansikt spente seg. «Det var bremsene. Jeg gjorde bare det jeg fikk beskjed om å sjekke på verkstedet!»
Det var tilståelsen Lucía trengte å høre. I et desperat øyeblikk kastet hun den tunge skinninnbundne dagboken midt i ansiktet på Garza. Boken traff ham midt på nesebenet. Garza bannet og mistet balansen et øyeblikk, og pistolen rettet seg mot taket.
Rafael kaste seg frem med all sin vekt. De to mennene krasjet i veggen så pudset sto ut av mursteinen. Pistolen gikk av med et undertrykt poff, og en kule boret seg inn i tregulvet tommer fra Lucías føtter.
Lucía tenkte ikke. Hun grep den tunge jernnøkkelen fra skrivebordet, spratt opp og slo nøkkelens skarpe ende mot Garzas håndledd. Garza hylte av smerte og mistet våpenet. Rafael fulgte opp med et hardt kneslag mot Garzas mage, før han sparket pistolen ut gjennom det knuste vinduet mot bakgården.
Garza sank sammen på kne, gispende etter luft. Rafael fant en gammel gardinsnor og bant armene hans stramt bak på ryggen.
«Ta boksen og USB-pinnene,» sa Rafael og pustet tungt. «Nå drar vi direkte til statsadvokaten.»
DEL 5
De ankom statsadvokatens kontor i Málaga klokken ti samme formiddag. Elena Morales ventet allerede på dem i lobbyen sammen med to sjefsinspektører fra den nasjonale politienheten for økonomisk kriminalitet (UDEF).
I et sikret rom ble stålhvelvboksen brutt opp. Innholdet var sjokkerende detaljert.
Dette var ikke bare dokumenter om underslag; det var Álvaros livsforsikring om at sannheten en dag ville komme for en dag. Dagen før han døde, hadde Álvaro spilt inn en video på USB-pinnen.
Da inspektøren trykket på spillevinduet, dukket ansiktet til Álvaro de Valcárcel opp på skjermen. Han så avmagret ut, med dype mørke ringer under øynene.
«Hvis noen ser på dette, betyr det at jeg enten er død eller sperret inne,» sa Álvaros stemme gjennom høyttalerne. Lucía ropte lavt og dekket munnen med hendene mens tårene strømmet fritt.
«Min mor, Beatriz de Valcárcel, har i over ti år brukt stiftelsen ‘Valcárcel for Sårbare Kvinner’ som en dekkoperasjon for et omfattende nettverk av hvitvasking for internasjonale syndikater i Marbella. Da min far døde, oppdaget jeg at godset var belånt til pipen, og at hun trengte nye penger. Hun tvinger meg til å signere lån i mitt navn. Da jeg nektet å godkjenne en overføring på fem millioner euro fra utlandet, truet hun med å ta fra meg Lucía og jentene mitt. Hun sa at hun ville sørge for at Lucía ble dømt for svindel ved å bruke hemmelige kontoer hun hadde opprettet i Lucías navn.