Guardia Civil-betjenten, en eldre sersjant med grånende barter og et granskende blikk, stoppet opp i bevegelsen da han så metallet blinke under det kalde kveldslyset fra gatelyktene. Lucía falt på kne foran datteren sin. Regnet pisket mot asfalten, men i det øyeblikket var hele verden tyst rundt dem.
«Hvor… hvor fikk du denne fra, Inés?» stammet Lucía. Røsten hennes sprakk av utmattelse og sjokk.
«Pappa ga den til meg den morgenen han dro til Ronda,» visket den ni år gamle jenta. Tårene hennes blasset opp og blandet seg med regnet på kinnene. «Han sa at dersom han ikke kom tilbake, og dersom bestemor begynte å låse oss inne, måtte jeg gi den til deg. Han sa at nøkkelen passet til etroms-leiligheten i det gamle tårnet i Antequera. Han sa at sannheten om alt sammen lå gjemt bak bokhyllen der.»
Rafael Santamaría reagerte lynraskt. Han stilte seg mellom Lucía og politibetjentene, med en autoritet som fikk den yngste betjenten til å senke håndjernene han allerede hadde kneppet ut av hylsteret.
«Sersjant,» sa Rafael med en isaldren ro. «Min svoger er dommer ved provinsdomstolen i Málaga. Dere står her på grunn av en anmeldelse signert av Beatriz de Valcárcel – en kvinne som for ti minutter siden ble filmet av femti samfunnstoppe idet hun slo sin svigerdatter og låste sine barnebarn inne på et vaskerom. Hvis dere tar denne kvinnen i forvaring uten at hun får snakke med sin advokat eller gå gjennom disse nye bevisene, vil jeg sørge for at dette blir den største skandalen i Andalusias rettshistorie.»
Sersjanten nølte. Han så på den skjelvende kvinneskikkelsen i regnet, på de tre små jentene som klamret seg til den dyre skreddersydde jakken til Rafael, og deretter på det rustne jernstykket.
«Vi må følge prosedyren, señor Santamaría,» sa sersjanten lavere, borte fra den høye tonen han hadde brukt tidligere. «Men vi kan ta forklaringen på stasjonen i Marbella i stedet for å sette henne direkte i glattcelle. Og jentene… de blir med deg så lenge.»
DEL 2
Det lille avhørsrommet på Guardia Civil-stasjonen luktet av fuktig lær og gammel kaffe. Klokken var fire om morgenen da Rafaels advokat, en skarp kvinne ved navn Elena Morales, skrittet inn i rommet med en tykk saksmappe under armen.
«Beatriz de Valcárcel har beveget seg for langt denne gangen,» sa Elena og satte seg overfor Lucía. «Anklagen om underslag på 2,4 millioner euro er basert på ti bankoverføringer med din forfalskede signatur. Stiftelsens regnskap viser at pengene har gått fra stiftelsens kontoer til et skallselskap registrert i Panama, ved navn Marbella Investments Corp. Beatrix har levert dokumenter til påtalemyndigheten der du står oppført som eneste aksjonær.»
Lucía rystet på hodet, ute av stand til å fatte omfanget av ondskapen. «Jeg har aldri hørt om Panama-selskapet. Jeg har aldri hatt mer enn to hundre euro på min egen bankkonto siden Álvaro døde!»
«Jeg vet det,» sa Elena mildt. «Men Beatriz har brukt fem år på å bygge opp denne fellen. Hun visste at dersom stiftelsens økonomiske misligheter noen gang ble oppdaget av skattemyndighetene, trengte hun en syndebukk. Og hvem var bedre egnet enn den maktesløse svigerdatteren som bodde på vaskerommet?»
I det samme banket det på døren. Rafael kom inn. Han hadde ordnet det slik at jentene fikk sove i et privat gjesterom hos hans datter i nærheten. Ansiktet hans var preget av vrede, men også av en innbitt besluttsomhet.
«Vi må til Antequera,» visket Rafael. «Beatriz har oppdaget at politiet ikke satte deg rett i cellen. Våre kilder på Valcárcel-godset sier at hennes privatdetektiv og sikkerhetssjef, en mann ved navn Mateo Garza, nettopp forlot eiendommen i en mørk SUV. Han kjører nordover.»
Elena så på dommerens midlertidige kjennelse hun hadde skaffet: Lucía var løslatt mot kausjon, stilt til rådighet for retten, men underlagt reiseforbud ut av provinsen. «Vi har seks timer før retten åpner formelt og Beatriz sine advokater prøver å få kjennelsen omstøtt. Hvis det finnes noe i den leiligheten i Antequera, må vi finne det før Garza gjør det.»
DEL 3
Veien over fjellpasset mot Antequera var innhyllet i en tykk, kvelende tåke. Regnet skvalet ned over panseret på Rafaels tunge sedan idet de spiste opp kilometerne i mørket. Ved siden av ham satt Lucía med den mørke nøkkelen presset hardt mot håndflaten, så hardt at det etterlot dype merker i huden.
«Álvaro var ikke den mannen hans mor fremstilte ham som,» sa Lucía lavt, mens lyskasterne skar gjennom tåken. «Han var ikke svak. Han var panikkslagen. De ti siste månedene før ulykken oppførte han seg som om han var forfulgt. Han endret passord på alt, han sluttet å bruke kredittkort, og han samlet på gamle aviser. Da bilulykken skjedde ved Ronda… sa politiet at bremsene hans hadde sviktet.»
Rafael kastet et raskt blikk i bakspeilet. To mørke lyskastere dukket opp i tåken bak dem. De holdt samme fart, uansett om Rafael økte eller minket hastigheten.