Jeg advarte rallyarrangøren om det fallende barometertrykket mens jeg sto foran hele rekken av velstående ryttere. Derek Sloan smilte lurt og krysset av navnet mitt fra marskalklisten. Som førtifemåring var skinnuniformen min grå ved knærne, og min Honda XR650L så ut som en relikvie fra forrige århundre sammenlignet med de skinnende, teknologitunge eventyrsyklene som ruset i oppstillingsområdet. Jeg hadde ikke ridd i offisiell kapasitet siden jeg leverte inn søk- og redningsmerket mitt for fem år siden, rett etter Devil’s Drain-hendelsen. Men denne veldedighetsdemonstrasjonen gikk rett gjennom hagen min, og amboltskyene som samlet seg over den østlige ryggen ble blåmerkede, voldsomme lilla. Jeg visste hva det betydde, selv om disse helgekrigerne fra byen ikke gjorde det. “Du ser ut som en frivillig fra for tjue år siden, kjære,” hadde Derek annonsert,
stemmen forsterket av megafonen over skulderen, noe som fikk første rad til å le. Han justerte de speilvendte solbrillene sine, helt upåvirket av det plutselige vindskiftet som allerede bar med seg den skarpe, metalliske lukten av ozon. “Vi arrangerer et eksklusivt arrangement her. Vi har satellittsporere, sveipekjøretøy og en perfekt kartlagt rute. Jeg trenger ikke en lokal dommedagsprofet som skremmer donorene bare fordi sykkelen hennes hører hjemme på et museum.” Jeg gned det dårlige venstre kneet mitt, og kjente den velkjente dype smerten som alltid blusset opp når lufttrykket stupte. “Den nedre ruten går rett gjennom en tørr vask,” sa jeg til ham, og holdt stemmen stødig til tross for varmen som steg i nakken. “Det har ikke regnet her ennå, men stormen oppe i fjellet faller centimeter for hvert minutt.
Bekken er en flomkanal. Hvis de blir fanget i flaskehalsen, vil satellittsporerne dine ikke bety noe.” Derek snudde bare ryggen til meg og løftet megafonen til leppene. “Greit, folkens! Støttebenkene opp! Følg ruteskiltene, nyt utsikten, så sees vi ved kontrollpunktet!” Brølet fra femti tunge motorer overdøvet alt annet jeg måtte ha sagt. Jeg rygget Hondaen min bort fra startstreken, vibrasjonene fra den massive avgangen fikk tennene mine til å riste. Jeg så dem dra, en fargerik parade av maskiner til tjuefem tusen dollar som rullet blindt inn i en geografisk dødsfelle. Jeg burde ha snudd og dratt hjem. Jeg hadde lovet meg selv at jeg var ferdig med disse kløftene, ferdig med å dra ødelagte mennesker opp av gjørma, ferdig med å bære vekten av dem jeg ikke rakk å nå i tide.
Men hånden min nektet å slippe clutchen. Jeg slukket motoren og satte meg på ryggen med utsikt over bassenget, og ventet. Luften ble perfekt, skremmende stille. Ørkenskapningene hadde allerede blitt stille. Ti minutter gikk. Så tjue. Himmelen over canyonen smalnet inn til et skifergrått tak. Så kom lyden. Det var ikke et brus av vann; Det var et lavt, gutturalt brøl som vibrerte gjennom fjellgrunnen, og hørtes mer ut som et løpsk godstog enn en elv. Jeg reiste meg på pluggene mine og anstrengte meg for å se ned i den svingete vasken. En kilometer unna virvlet en massiv støvsky opp i luften, og beveget seg raskt nedover canyonen. Det var forkanten av flomen – en solid vegg av virvlende brunt vann, gjørme, opprøyde mesquitetrær og taggete steiner. Den traff den nedre ruten med apokalyptisk kraft.
Selv fra mitt utsiktspunkt kunne jeg se det nøyaktige øyeblikket vannet slukte de knalloransje sjekkpunktmarkørene Derek så stolt hadde satt inn i sanden. Samlingskonvoien hadde strukket seg ut og delt seg i tre distinkte grupper. Fortroppen hadde allerede kommet seg til høyere terreng, men midtflokken var død midt i elven. Gjennom kikkerten min så jeg panikken sette inn. Rytterne dumpet de tunge, uhåndterlige syklene sine da vannet begynte å slikke på støvlene deres. Den enorme vekten av disse maskinene gjorde dem umulige å svinge i den plutselige, sugende gjørmen. Kommunikasjonslinjene ville være nede; Canyonveggene reflekterte radiosignaler til ubrukelig statisk støy under stormer. Nede skled Dereks spesialtilpassede støttebil—et tungt beist lastet med reservedekk og cateringutstyr—sidelengs da sjåføren fikk panikk, og begravde bakakslene dypt ned i den raskt myknende jorden. De var innesperret, vannet steg centimeter for hvert sekund, og sperret av deres tilbaketrekning og fremrykning. Hjertet mitt hamret mot ribbeina, en kald svette brøt ut under hjelmen. Spøkelsene fra fortiden min skrek til meg at jeg skulle holde meg unna, la profesjonelle håndtere det. Men de profesjonelle var en time unna med helikopter, og folkene der nede hadde omtrent ti minutter før vannet nådde toppen av bredden og skylte dem alle inn i de underjordiske akveduktene. Jeg sparket Hondaens startmotor. Den gamle ensylindrede motoren startet med et beroligende, mekanisk dunk. Ingen antispinn, ingen ABS, ingen elektroniske sikkerhetsmekanismer. Bare rått dreiemoment og et chassis jeg kjente bedre enn mitt eget navn. Jeg tok ikke hovedstien. Jeg svingte av inn i krattet, med mål om en smal, glemt vedlikeholdsrygg som lå inntil den øvre canyonveggen. Det var en geitesti av løs skifer og
