— Jeg mistet faren min… Men jeg har kommet hit for å betale gjelden hans — sa gutten til bonden. Det bonden gjorde deretter, vil overraske deg.
I landsbyen San Miguel de los Naranjos, hvor gatene var av jord og ettermiddagene luktet av vedfyring, kjente alle Mateo Hernández under navnet «Mateíto». Han var tretten år gammel, hadde spinkle skuldre og store øyne som virket til å ha sett altfor mye for sin alders skyld. Han bodde sammen med faren sin, don Julián, i et lite hus av leire i veikanten, nær en bekk som sang i gode tider og bare etterlot tørre steiner i dårlige tider.
Don Julián var dagleier. Han eide hverken jord, pickup eller sparepenger gjemt under madrassen. Det eneste han hadde, var sitt ord. Og i landsbyen var det verdt mer enn mange skjøter.
Men det året kom tørken som en straff. Åkerne ble gule før maisen rakk å modnes, dyrene ble svekket, og arbeidet begynte å avta. Don Julián, som aldri før hadde bedt om lån, måtte gå til ranchen til don Evaristo Salcedo, regionens mest respekterte storgodseier. — Jeg betaler deg etter innhøstingen — lovet han. Don Evaristo så lenge på ham, alvorlig, med den hvite hatten mellom hendene. — Jeg tror deg, Julián. Ikke fordi du er fattig, men på grunn av din ære.
Men innhøstingen kom aldri. Først kom hosten, så feberen, og deretter den slappheten som sakte, men sikkert slukket livsgnisten i kroppen hans. Mateo så ham bli mindre og mindre i tresenga, pakket inn i et gammelt teppe, mens han stirret i taket som om han lette etter svar mellom bjelkene.
Den siste natten kalte don Julián på ham med en stemme så lav at Mateo måtte legge øret helt inntil. — Gutten min… — Jeg er her, pappa. Farens hånd var kald. — Jeg skylder don Evaristo penger. Jeg klarte ikke å betale ham. Mateo kjente at det snørte seg til i halsen. — Ikke tenk på det, pappa. — Jo, det må jeg. Og det må du også. En Hernández gjemmer seg ikke når han skylder noe. — Men jeg har jo ikke penger. Don Julián så på ham med et mildt, sørgmodig blikk. — Jeg gir deg ikke penger, Mateo. Jeg gir deg mitt ord. Ta vare på det mer enn noe annet. Gutten klemte farens hånd. — Det lover jeg. Don Julián smilte så vidt. — Da kan jeg gå i fred.
Ved daggry var huset fylt av stillhet. En annerledes, tung stillhet, som om noen hadde revet hjertet ut av veggene. Naboer kom innom med kaffe, menn med hatter senket blikket, og kvinner ba med lav stemme. Alle sa «kondolanser», men ingen visste hva de skulle gjøre med en ensom gutt og en gjeld hengende over seg.
I tre dager sa Mateo nesten ingenting. Han satt ved døren og stirret ut på veien der faren pleide å komme gående i solnedgangen. Så, en morgengry før hanene gol, reiste han seg, vasket ansiktet i iskaldt vann og tok en beslutning som ingen voksne i landsbyen hadde ventet.
Han skulle betale. Han visste ikke hvor mye det var. Han visste ikke hvordan. Men han visste at han ikke kunne leve med et brutt løfte.
Den samme dagen begynte han å lete etter arbeid. Han gikk fra dør til dør, fra ranch til ranch. — Trenger du noen til å måke møkk i bingen? — Vil du at jeg skal hogge ved? — Er det noe som helst jeg kan bære?
I starten lo mange av ham med et medfølende smil. — Du er altfor ung, Mateo. — Det der er manfolkarbeid. — Gå på skolen, gutten min.
Men Mateo gikk ingen steder. Han ble stående, alvorlig, med hendene samlet og et fast blikk.
Doña Lupita, en enke som holdt høner og eide en tomt full av ugress, ble den første som ga ham en sjanse. — Begynner du, så gjør du det ferdig — advarte hun. Mateo nikket.
Sola steg fort. Jorda var hard. Hendene ble fulle av blemmer, og svetten rant ham i øynene. Flere ganger hadde han lyst til å stanse, men hver gang fingrene slapp taket i macheten, hørte han farens stemme: «Jeg gir deg mitt ord.»
Han ble ferdig ved kveldstid. Doña Lupita kom ut, så på den ryddige tomten og sa ingenting på en stund. Så rakte hun ham noen krøllete pengesedler. — Faren din oppdro deg til en rettskaffen gutt — mumlet hun.
Mateo gjemte pengene i en liten tøypose som han før pleide å bruke til kulene sine. Den kvelden gjemte han den under en løs gulvbord. Før han la seg, talte han pengene tre ganger. Det var lite, altfor lite. Men det var en begynnelse.
