DEL 1
Den dagen Tomás Ferrer dro for å motta kvinnen som skulle bli hans kone, hadde han i lomma et brev fra banken som kunne ta ranchen fra ham før vinteren var over.
Det var oktober 1883, og diligensen ankom Santa Rosalía de los Llanos, Chihuahua, dekket av støv. Constanza Aldrete, 27, kom seg ut av den, med en enkelt koffert, en mørk frakk og et rolig blikk som sveipet over torget, apoteket, kirken og fjellene som om hun kalkulerte avstander.
Tomás, en 44 år gammel enkemann, ventet på henne ved siden av en vogn. Han hadde vendt seg til et ekteskapsbyrå i El Paso fordi han etter to år alene ikke lenger kunne administrere huset, regnskapet og ranchen La Estrella de Cobre. Han var ikke ute etter romantikk. Han lette etter orden.
“Mr. Ferrer.”
“Frøken Aldrete.
Hun gikk opp uten å be om hjelp. Under den 18 kilometer lange reisen snakket de knapt, før Constanza pekte på en uttørket ås.
“Den beitemarken er overbeitet.
Tomás snudde seg, overrasket.
—2 dårlige somre.
“Og vannet i mai?”
Spørsmålet var for presist for en kvinne som, ifølge byrået, bare visste hvordan man driver et hus.
La Estrella de Cobre hadde 64 hektar selv, annet leid land og 53 storfe, etter at en sykdom hadde redusert flokken med nesten halvparten. Tomás skyldte Banco Mercantil de Santa Rosalía en sum han knapt klarte å dekke med minimumsbetalinger. Han fortalte ham det ikke.
Constanza sa heller ikke sitt eget.
I løpet av noen uker forvandlet han huset uten å invadere det. Han ordnet regnskapet, gjenopprettet hagen som hadde vært forlatt siden Amelia, Tomás’ kone, døde, og begynte å gjennomgå utgiftene til ranchen om natten. Han gikk også på gjerdene.
En morgen, etter at åtte kyr hadde rømt gjennom en slått stang, kom Tomás tilbake rasende og fant en vannkanne i korridoren.
“Sørøstpolen hadde lent i flere dager,” sa hun.
“Og hvorfor fortalte du meg det ikke?”
“Jeg visste ikke om det var min tur.
Tomás holdt blikket hans.
“Hvis du bor her, er det opp til deg.
Det var første gang Constance smilte.
På torsdager begynte brevene å komme. Først fra Chihuahua-hovedstaden. Etter San Antonio. Etter et advokatfirma i Mexico by. Constanza beholdt hver konvolutt før hun åpnet den og snakket aldri om innholdet.
I landsbyen begynte Ramona Baeza, kona til en nærliggende storfebonde og kjent for å gjøre enhver hilsen om til sladder, å spørre hvor Tomás’ nye kone egentlig kom fra.
Ryktet nådde banken.
Don Eusebio Barragán, leder av handelsbutikken, forespør etternavnet Aldrete.
“Det er noe bak den kvinnen,” sa en nabo til Tomás. Barragán stiller spørsmål i Chihuahua og i hovedstaden.
Tomás konfronterte Constanza samme ettermiddag, ved siden av frukthagen.
“Er det noen som leter etter henne?”
Hun la fra seg spaden.
“Ja.
“Og kan det bringe trøbbel her?”
“Jeg vil ikke at noe fra fortiden min skal ta fra ham landet.
Tomás gjorde stemmen hard.
“Det svarer ikke.
Constanza trakk pusten dypt.
Det finnes folk som mener de har rett til å bestemme min fremtid. Kortene kommer fra dem.
“Hvem?”
“Jeg kan ikke si det ennå.
Han ville bli rasende, men husket at han heller ikke hadde fortalt henne sannheten om gjelden sin.
“Da ber jeg deg bare om én ting: hvis problemet er nær ranchen, si ifra før jeg banker på døren.”
Constance nikket.
I november, mens de flyttet buskapen til en lav beite, falt den gamle arbeideren Hilario av hesten sin. Constanza kom først, immobiliserte håndleddet hans og oppdaget at det ikke var brukket.
Den kvelden, ved et leirbål, spurte hun:
“Hvor mye skylder du banken?”
Tomás fortalte ham tallet for første gang.
Constanza var ikke overrasket.
“Det kan løses.”
“Ikke fra der jeg står.
Hun så på bålet.
“Han står ikke alene lenger.
De ordene fulgte ham i flere uker.
Inntil, i slutten av november, kom det to konvolutter fra samme kontor. Constanza åpnet den første, ble blek og forble låst i flere timer.
Da han kom ut, la han kortene på bordet.
—Min far grunnla Aldrete Estudios Mineros. Han døde for 14 måneder siden.
Thomas ventet.
“Og han etterlot i mitt navn rettigheter til en sølvåre i Zacatecas.”
“Hvor mye er de verdt?”
Constanza sa beløpet.
Tomás kjente luften forsvinne fra kjøkkenet.
Men hun var ikke ferdig ennå.
“Min onkel Wenceslas kommer for meg. Og Barragán jobber allerede med ham.
Tomás klarte så vidt å reise seg. Utenfor fnyste en hest ved siden av løperen. Så banket noen på døren med tre skarpe bank.
Hvis du var i Thomas’ sted, ville du stolt på henne? Fortell det, del og se etter del 2 i kommentarfeltet.
