— Vent… er ikke det eieren av hotellet? hvisket hun hest til meg. — Han som satt ved bordet ditt under bryllupet mitt?!
— Jo, sa jeg lavt.
— Elena Fuentes Rosales… hvorfor har du ikke sagt et ord om dette til meg?!
— Fordi noen historier ikke skal oversettes før de er ferdig skrevet, svarte jeg med et lite glimt i øyet.
Alejandro stanset foran oss. Han bøyde hodet høflig mot Sofía og Daniel.
— God kveld, Frue Sofía. Herr Daniel. Det er en glede å se dere igjen i dette huset.
Sofía var for en gangs skyld stum. Hun så på Alejandro, så på meg, og deretter spredte det seg et bredt, fornøyd smil over ansiktet hennes.
— Gleden er på vår side, herr Robles, sa Daniel vennlig og tok konen sin i armen. — Vi skal gå og hente litt drikke. Elena… vi ses etterpå.
Da de gikk, sto Alejandro og jeg igjen i det gylne lyset fra krystallkronene. Han mønstret meg rolig, og blikket hans stanset ved de grønne fløyelsfoldene på kjolen min.
— Du ser ikke ut som en oversetter i kveld, Elena, sa han lavt.
— Hvordan ser jeg ut da?
— Som hovedpersonen, svarte han uten nøling.
Musikken i salen skiftet. Pianisten ved det store flygelet slo an de første tonene til en langsom, vakker bolero – ikke “Estrellita”, men en melodi fylt av lengsel og nye begynnelser.
Alejandro strakte ut hånden sin mot meg.
— I går kveld sa du at du ikke danset, sa han stilt. — Gjelder det fortsatt?
Jeg så på den åpne hånden hans. Den var stor, trygg og fylt av en stille urokkelighet som jeg i måneder hadde savnet uten å vite det. Jeg tenkte på den tomme stolen ved det runde bordet, på lappene fra fortiden som var kassert, og på faren min som en gang sa at en god fest krever at man husker dem som ikke er der – men at et godt liv krever at man lever for dem som står foran deg.
Jeg la hånden min i hans.
— Nei, Alejandro, sa jeg og smilte med hele hjertet for første gang på seks måneder. — Det gjelder ikke lenger.
Vi gikk ut på dansegulvet sammen, midt under krystallkronene på Gran Hotel Aurora, mens musikken fylte rommet og natten over Mexico by endelig var borte.
