Jeg var alene i søsterens bryllup da en fremmed inviterte meg til dans; Han er kundens eier. Det sto to tomme stoler ved det runde bordet nær dansegulvet, og selv om ingen sa noe, hadde begge navn. Den ene var til Tomás, som var min ektemann fram til november. Den andre fikk jeg av søsteren min på grunn av hennes besluttsomhet, fordi hun ikke ville diskutere bordplanen som sa det alle visste: at jeg hadde vært alene i bryllupet hennes. Mitt navn er Elena Fuentes Rosales, jeg er 33 år gammel, og jeg oversetter bøker for et lite uavhengig forlag i området Roma, i Mexico by. Min søster, Sofía, hadde nettopp giftet seg med Daniel, en arkitekt, en av mennene som lyttet før de svarte. Bryllupet fant sted på Gran Hotel Aurora,
på Paseo de la Reforma, en gammel bygning med marmorgulv, krystalllamper og ansatte som jobbet som om selv lyden av sko hadde regler. Jeg holdt et glass vann i hånden og smilte, fordi jeg trodde det ikke gjorde vondt lenger. Men et bryllup vet alltid hvordan man finner sprekkene. Dirigenten avsluttet en glad sang, og mannen som spilte piano satte seg ved tangentene. Sofía, fra dansegulvet, så på meg med vidåpne øyne. Jeg forsto før jeg hørte den første lyden. Det er “Estrellita”. Min far, Don Manuel Fuentes, spilte den i hvert familiebryllup. Han sier at ingen meksikansk fest er perfekt hvis personen som ikke var til stede på et tidspunkt ikke ble husket. Han døde for seks år siden, en lørdag 4. april, etter å ha undervist. Siden da har ingen hjemme hos meg spilt den sangen igjen.
Sofía ba om det. Jeg fant det på grunn av det skyldige ansiktet hennes. Den første sangen rørte meg, som om noen hadde åpnet en dør som hadde vært lukket i årevis. Jeg så faren min sitte på et gammelt piano, med en kopp kaffe ved siden av seg, og sa til meg: «Ikke oversett sakte, Elena. Oversett dette ordet etter det ordet.” Jeg var 16 år gammel og visste ikke at jeg en dag skulle leve av det. Jeg gråter ikke. Jeg er bare stille. Sofia ville komme nær meg, men Daniel la hendene på ryggen hennes og ledet henne ut i dansen. Jeg ga henne bare en liten gest: «Jeg har det bra.» Det er en løgn, men en nygift fortjener å bli betrodd en løgn som er lett å høre i tre minutter.
Sangen slutter. Så begynner en boleromusikk. Alle begynte å danse. Moren min, Doña Amalia, var nær baren og snakket med en tante av broren min. Jeg bare satt der. Tomás’ stol er til venstre for meg; og den andre, til høyre. Begge var høflige. “Han har hørt to sanger.” Stemmen hans var lav, ikke flatterende. Ikke aggressiv i det hele tatt. Akkurat akkurat. “Han er opptatt,” sa jeg. “Han spør ikke om du er opptatt. Han spør ikke om du kan sitte.” Han så litt mer på meg. Han smilte ikke for å glede meg. Han later ikke som han synes synd på ham. Det er en merkelig alvor i ham, nesten respektfull. “Han jobber på hotellet. Jeg har sett en liste over klienter. Ah. Han er sjefen?” svarte han på et halvt sekund.
“Noe sånt.” Jeg stilte ikke flere spørsmål. Noen ganger er en person for sliten til å lære hele biografien om en fremmed. “Søsteren min giftet seg for 20 minutter siden,” sa jeg, uten å vite hvorfor. “Han ser at jeg har det bra.” —Og min eks prometido no vino. —Jeg la merke til det også. Det høres ikke grusomt ut. Det høres ekte ut. Han så på pianoet. —Jeg ber dem respektere sangen som brudens familie har bedt om. Jeg vetHoften vet at det vil gjøre vondt. Han senket blikket et øyeblikk. —Da bør de ikke spille uten å spørre. —Tvert imot—sa jeg, overrasket over meg selv. Kanskje jeg trenger å høre det for å vite at jeg ikke kommer til å bryte sammen. Han sier ikke «unnskyld». Jeg takker ham for at han var stille. Det finnes kondolanser som faller som steiner. Han ble hos meg for én sang til. Han ba ikke om noe. Han spurte ikke om Tomás. Han prøvde ikke å få meg til å le. Han satte seg bare i stolen som alle hadde latt stå tom, og for første gang på seks måneder sluttet jeg å føle meg som en forlatt kvinne. Jeg var bare Elena, en kvinne som satt i et bryllup og pustet. Før han gikk, dyttet han stolen forsiktig. —Jeg er glad du ikke danser —sa han. —Jeg også. Han forsvant gjennom et sidevindu på hotellet. Neste dag måtte jeg tilbake til Grand Hotel Aurora. Sofia, fra flyplassen til Huatulco, ringte meg nesten gråtende fordi hun hadde glemt øredobbene i
