— Han lærte meg at ord har vekt, sa jeg en kveld vi gikk langs Avenida Michoacán. — Hvis du bruker for mange av dem, mister de sin verdi. Hvis du bruker for få, kan folk tro at du ikke bryr deg.

— Faren din var en klok mann, sa Alejandro. — Min far lærte meg bare at bygninger står lenger enn mennesker, så det er best å ikke knytte seg for sterkt til noen av delene.

— Tror du på det? spurte jeg og stanset under treet.

Alejandro så på meg i mørket. Gatelampene kastet varme skygger over det markerte ansiktet hans.

— Jeg trodde på det helt til for tre uker siden, svarte han lavt. — Helt til jeg så en kvinne sitte ved et bryllupsbord og late som om hun ikke trengte noen ved siden av seg.

Hjertet mitt slo et ekstra slag. Jeg var i ferd med å svare da telefonen min i vesken begynte å ringe.

Det var et nummer jeg ikke hadde sett på seks måneder, men som kroppen min gjenkjente umiddelbart.

Tomás.

Jeg stivnet. Alejandro merket forandringen i ansiktet mitt med en gang. Han ba ikke om forklaring, men tok et skritt tilbake for å gi meg rom.

Med skjelvende fingre trykket jeg på grønn knapp og løftet telefonen mot øret.

— Elena? sa stemmen i den andre enden. Den var lavere enn jeg husket, litt hes, fylt av en usikkerhet som uvilkårlig skar i meg. — Det… det er Tomás.

— Jeg vet hvem det er, Tomás, sa jeg. Stemmen min var merkelig rolig, nesten fremmed for meg selv.

— Jeg er i Mexico by et par dager, fortsatte han. — Jeg bor på et hotell nær Centro Histórico. Kan vi… kan vi møtes og ta en kaffe? Jeg har ryddet opp i tingene mine, Elena. Jeg vil gjerne snakke med deg om det som skjedde.

Jeg så på Alejandro som sto noen meter unna, støttet mot en lyktesøyle med hendene i lommene på skinnjakken. Han så ikke på meg med sjalusi eller krav; han så bare på meg med den samme respektfulle alvorligheten som han hadde hatt den natten under festen.

— Nei, Tomás, sa jeg stilt.

Det ble helt stille i den andre enden av linjen.

— Hva sa du? spurte han, som om han ikke trodde sine egne ører. — Elena, jeg vet at jeg dro på en dårlig måte, men vi var gift i fire år. Du må da vilje høre hva jeg har å si?

— Du brukte seks måneder på å finne deg selv, Tomás, sa jeg, og for første gang kjente jeg at ordene ikke kom fra smerte, men fra en dyp, oppklart innsikt. — I løpet av de seks månedene lærte jeg å rydde vekk den tomme stolen du lot stå igjen. Jeg trenger ikke å høre forklaringene dine lenger, fordi jeg har sluttet å vente på deg.

— Elena…

— Ha et godt liv, Tomás, sa jeg og la på før han rakk å si noe mer.

Jeg sto med telefonen i hånden og trakk pusten dypt. Luften i Mexico by var fuktig og kald, men inne i brystet mitt kjentes det som om en tung dør som hadde stått på gløtt i et halvt år, endelig var blitt lukket med et lavt, endelig klikk.

KAPITTEL 4: Musikk på Gran Hotel Aurora

To måneder senere var det desember.

Gran Hotel Aurora var pyntet til jul. Store juletrær med gylne kuler og levende lys sto i den storslåtte lobbyen, og duften av kanel, tørkede appelsiner og brent sukker fylte luften.

Det var en fredag kveld, og hotellets store festsal var leid ut til en veldedighetskonsert for uavhengige kulturtiltak i byen. Forlaget vårt var invitert, og for første gang på veldig lenge hadde jeg på meg en dyp grønn fløyelskjole og tørket bort støvet fra de gamle sølvøredobbene mine.

Søsteren min Sofía og ektemannen Daniel var der også. Da Sofía så meg komme inn i salen, sperret hun opp øynene og grep tak i armen min.

— Elena! utbrøt hun og mønstret meg fra topp til tå med et strålende smil. — Du ser… du ser helt fantastisk ut! Hva har skjedd med deg?

— Ingenting spesielt, sa jeg og smilte svakt. — Jeg har bare sluttet å oversette livet mitt langsomt.

Ute på dansegulvet spilte et lite orkester myk jazz. Folk minglede med champagneglass i hendene, og i hjørnet ved det store flygelet sto Alejandro. Han var kledd i en mørk, skreddersydd dress uten slips, og han snakket med noen av arrangementets sponsorer.

Da han så meg komme gjennom mengden, avbrøt han samtalen rolig, ba om unnskyldning og gikk rett mot meg.

Sofía fulgte ham med blikket, og da hun skjønte hvem han var, gispet hun svakt.