Han stilte bare ett spørsmål:
“Agnes, har faren min mottatt et brev fra en advokat?”
DEL 2
Inés kjente en kulde.
“Ja. En kom for noen dager siden.
Elena var stille.
“Har du åpnet den?”
“Det må du spørre ham om.”
“Det er ikke nødvendig. Takk.
Han la på.
Den samtalen ble værende i Inés’ hode til et nytt problem tvang henne til å glemme den.
En kunde fra Madrid hadde anbefalt arbeidet hennes til Mercedes Valcárcel, eier av en kjent familievingård i provinsen. Barnebarnet hennes skulle gifte seg om 19 dager, og den opprinnelige skredderen hadde avlyst.
Kjolen var kompleks: elfenbensfarget mikado, blondermer og 38 håndinnpakkede knapper.
Kommisjonen betalte mer enn det Inés tjente på fire måneder.
Han takket ja.
Han jobbet dag og natt.
Tomás feide, brygget kaffe og holdt stoffene da hun klippet.
Inntil, to netter før ferdigstillelse, den elektriske maskinen slapp ut en gnist.
Motoren døde.
Inés ringte treneren desperat.
Jeg kunne ikke dra før uken etter.
“Det er over,” mumlet han, og satte seg ned på gulvet. Jeg kommer til å miste jobben.
Tomás pekte mot lagerrommet.
Inés’ mors mors gamle pedalautomat hadde vært dekket av et laken der i årevis.
Hun hadde aldri latt noen røre ved seg.
Moren hennes hadde sydd nattverdskjolen der, og år senere brudekjolen hennes.
Maskinen stoppet samme år som hun m.u.r.i.ó.
“La meg se,” ba Tomás.
I 6 dager hadde jeg allerede i hemmelighet rengjort den, bit for bit. Han hadde fjernet rusten, erstattet den revne stroppen med lær, og justert mekanismen.
Den kvelden plasserte han henne foran Inés.
“Prøv det.
Pedalen begynte å bevege seg.
Nålen falt ned.
Tak, tak, tak, tak.
Inés var lammet.
Det var akkurat lyden fra barndommen hans.
Han gråt med begge hendene på rattet.
Thomas la en hånd på skulderen hans.
De jobbet til daggry.
Klokken 03:20, mens Tomás lagde de siste knappene, snakket de for første gang om Álvaro uten frykt.
De lo, og husket at han ikke klarte å sy en knapp.
Så lot Tomás verktøyene ligge.
“Jeg gråt ikke i begravelsen hans.
Inés så på ham.
“Alle trodde det var kaldt. Men hvis jeg kollapset, kollapset også de andre barna mine.
Inés tok hånden hans.
“Da kollapser du nå.
Tomás lloró 18 meses tarde.
Al amanecer, el vestido estaba terminado.
Mercedes quedó impresionada. Pagó el trabajo completo y encargó otros 2 vestidos.
Por primera vez en meses, Inés pudo pagar el alquiler atrasado.
Pero la tranquilidad duró exactamente 5 días.
El sábado, 3 coches se detuvieron frente al taller.
De ellos bajaron Sergio, Elena y Marcos.
Sergio llevaba un abrigo nuevo para su padre.
Elena llevaba flores.
Marcos no llevaba nada.
—Papá —dijo Sergio abriendo los brazos—. Hemos venido a llevarte a casa.
Tomás no se movió.
Elena miró el modesto taller y después clavó los ojos en Inés.
—Qué casualidad que empezaras a cuidar tan bien de nuestro padre justo ahora.
Inés entendió inmediatamente.
Ya no habían venido por su padre.
Habían venido por lo que había dentro del sobre marrón.
PARTE 3
—¿Qué quieres decir? —preguntó Inés.
Elena dejó las flores sobre el mostrador.
—No me hagas decirlo claramente.
—Dilo.
Sergio intentó intervenir.
—No hace falta montar una escena.
—Sí hace falta —respondió Elena—. Todo el pueblo sabe que Inés tiene problemas económicos. También sabemos que papá ha recibido una carta de Madrid. Y, de repente, resulta que la nuera viuda se convierte en la persona más generosa del mundo.
Tomás levantó lentamente la cabeza.
Inés sintió cómo le ardía la cara.
El recibo del alquiler pagado estaba dentro del cajón, a menos de 1 metro de su mano.
Podía sacarlo.
Podía demostrar que había liquidado su deuda con el dinero de su propio trabajo.
No lo hizo.
—Yo no sabía nada de ninguna herencia —dijo.
—Claro —contestó Elena.
Tomás golpeó suavemente el suelo con el bastón.
—Basta.
La palabra fue tranquila, pero nadie volvió a hablar.
Miró a sus 3 hijos.
—¿Habéis venido desde tan lejos?
Sergio sonrió nervioso.
—Claro, papá. Estábamos preocupados.
—Entonces podéis descansar. Hay un hostal junto a la plaza.
—Papá…
—El domingo, después de misa, venid los 3. Hablaremos.
Cuando los coches desaparecieron, Inés dejó caer las tijeras sobre la mesa.
—Váyase con ellos.
Tomás se volvió.
—¿Qué?
—Váyase con Sergio.
—¿Por qué?
—Porque no quiero que piensen que estoy esperando su dinero.
—¿Eso es todo?
Inés quiso responder que sí.
No pudo.
Las palabras salieron acompañadas de lágrimas.
—Tengo miedo de acostumbrarme a usted.
Tomás permaneció inmóvil.