Carmen la igjen mobiltelefonen sin på bordet. I årevis hadde hun unnskyldt hver kommentar fra Beatriz for ikke å sette sønnen sin mellom to ildsteder. Hun oppdaget så at hun, ved å unngå en krangel så mye, til og med hadde gitt dem rett til å ydmyke henne.

Alicia ankom leiligheten med en mappe og en kopi av mappen. Kjøperen hadde oppdaget bevegelsen under revisjonen av regnskapene og holdt tilbake sin samtykke til denne operasjonen var avklart. Salget kunne gjennomføres, men Carmen måtte kommunisere fakta åpent.

“Sønnen din bekreftet betalingen fra tilgangen du ga ham for å konsultere fakturaer,” forklarte Alicia. Regnskapsføreren mottok også en angivelig autorisasjon fra deg.

“Jeg godkjente ingenting.

“Jeg vet. Derfor må du se det.

På bordet kjente Carmen igjen logoen til Rutas del Henares, en dato i mai og det nøyaktige tallet. Dokumentet tillot at midler kunne fordeles til «familiekapitalinvesteringer». Nederst var det to signaturer: Álvaros og en annen som imiterte hans.

Det var ikke en klønete signatur. Det var nesten perfekt. Den hadde til og med det lille strøket som Carmen alltid gjorde når hun var ferdig med etternavnet sitt.

Alicia pekte på hjørnet av den utskrevne mappen.

“Det er noe mer. Dokumentet ble opprettet fra en bestemt konto. Og før denne overføringen forberedte de en ny ordre på 61 600 euro, som fortsatt ikke var gjennomført.

Carmen følte seg kald.

“I hvis navn?”

Advokaten bladde om.

Mottakeren var også Sergio Robles. Men på marken reservert for dem som ba om betaling, dukket ikke Álvaro opp.

Beatriz dukket opp.

DEL 3

Carmen sov knapt. Noen hadde forsøkt å ta ut 100 000 euro fra firmaet hennes ved å bruke hennes signatur, mens hun fortsatte å bringe mat til sønnens hus på søndager.

Klokken 08:40 skrev han til Álvaro: «Kom klokken 10:00. Alene. Alicia vil være til stede.” Sønnen svarte med et kort «Jeg går.»

Han ankom uten slips, med mørke ringer under øynene og en pappmappe. Da han kom inn, så han skolefotografiene sine ved siden av den gamle hvite varebilen. Carmen hadde ikke fjernet dem, selv om ingenting forble det samme.

“Sett deg,” sa han og skjøv en stol til side.

Gesten fikk ham til å senke hodet.

Álvaro forklarte at oppussingen hadde blitt dyrere etter å ha oppdaget fukt, og at Beatriz var redd for å miste huset hun hadde skrytt så mye av til vennene sine. Sergio hadde foreslått å fakturere arbeidet som en tjeneste for Rutas del Henares. Álvaro nektet først. Beatriz viste henne deretter en fullmakt som, ifølge henne, Carmen hadde signert under rehabiliteringen.

“Trodde du virkelig jeg hadde signert det?” spurte Carmen.

“De første dagene, ja.

“Og så?”

Sønnen hans klemte hendene hans.

“Så så jeg at kontoen var Sergios. Jeg visste at det ikke var en investering fra selskapet. Jeg kunne ha ringt regnskapsføreren, men det gjorde jeg ikke.

“Hvorfor?”

“Beatriz sa at hvis vi ikke fikk pengene, ville hun dra. At jeg var lei av å leve og vente på at moren min skulle bestemme hva vi hadde krav på.

Carmen følte en tørr tristhet. Han hadde brukt så mange år på å forhindre at Álvaro gikk glipp av noe, at han vokste opp overbevist om at enhver grense var urettferdig.

“Og du foretrakk å lure meg fremfor å miste henne?”

“Ja,” svarte hun, øynene fylte med tårer. Og i går, da han sendte deg på badet, foretrakk jeg også å være stille. Jeg trodde at hvis jeg ikke grep inn, ville jeg bli ferdig tidligere.

Alicia grep inn for å hindre at samtalen ble en utveksling av bebreidelser. De trengte e-poster, meldinger og originalfilen. Álvaro låste opp mobilen sin og begynte å lete. Det var samtaler hvor Beatriz fortalte ham nøyaktig hva fakturaen begrep, minnet ham på at moren hans «ikke ville merke det beløpet» og beordret ham til ikke å rådføre seg med noen regnskapskontorer.

De fant også det andre betalingsforsøket. Beatriz hadde til hensikt å bruke det som et forskudd for å møblere og sette i stand et andre hjem som Sergio planla å renovere for å selge. Ikke engang alle pengene var ment for Álvaros villa.

“Visste du det?” spurte Carmen.

Sønnen ristet på hodet. Denne gangen bekreftet Alicia at meldingene om den andre operasjonen kun var mellom Beatriz og Sergio. Uvitenhet fritog ham ikke fra den første betalingen, men det forklarte omfanget av bedraget.

“Du må erklære hva du gjorde,” sa Alice. Det er ikke nok å peke fingeren mot henne.

“Det skal jeg,” svarte Alvaro.

Carmen forventet å føle lettelse. I stedet husket hun sønnens små hender på den blå tallerkenen. Det barnet spurte om lov før det tok et nytt stykke brød. Mannen som satt foran ham hadde signert en overføring fra noen andre i frykt for at noen skulle slutte å elske ham.