Ved min kjønnsavsløring rev min sjalu søster ut en sprinkelseng fra under den gravide magen min—

rosebusk som barn, når noen spurte om det. “Hva skjer her ute? Jeanette? Kjære, hvorfor ligger du på bakken?” Folkemengden ved tredekket delte seg, og faren min, Glenn, hastet ned trappene så fort de sekstiseks år gamle knærne hans bar ham. Pappa hadde vært inne i huset for å hente ekstra sammenleggbare stoler fra gangen da krasjet skjedde. Det værbitte ansiktet hans—dypt rynket siden vi begravde mamma for to år siden—ble blekt under det sølvfargede håret da han så meg nede på hellene med Cecilias armer rundt meg. Halsen min lukket seg. Hele livet mitt hadde jeg svelget Rhondas skarpe albuer, hennes slemme bemerkninger og hennes stille grusomhet fordi jeg ikke orket å se hjertesorgen i pappas ansikt når døtrene hans kranglet. Spesielt etter at mamma døde, dreide hele pappas verden seg om troen på at de to jentene hans var alt han hadde igjen,

og etter at jeg i årevis sørget over negative graviditetstester og smertefulle legebesøk på grunn av mystiske indre arr som spesialistene sa stammet fra tidlig barndom, var denne babyen den første virkelige gleden som kom inn i pappas liv siden begravelsen. Før jeg rakk å åpne munnen for å svare, trådte Rhonda pent foran sprinkelsengen og blokkerte pappas klare utsikt til de ulåste messingrullene. Ansiktet hennes forvandlet seg på et øyeblikk fra kald trass til teatralsk, tårevåt bekymring. “Å, pappa, takk og lov at du er her ute!” ropte Rhonda og la en hånd mot brystet da pappa nådde kanten av terrassen. “Jeanette hadde nettopp et av sine forferdelige svimmelhetsanfall rett foran alle! Hun ble helt blek, mistet fotfestet og falt rett inn i kanten av utebordet. Hvis jeg ikke hadde tatt tak i sprinkelsengerekken da hun kastet seg mot den,

ville hun dratt hele eikerammen ned over magen sin!” Pappa stoppet brått, pannen rynket i dyp bekymring mens han så fra Rhonda ned til meg. “Et svimmelhetsanfall? Jeanette, kjære, hvorfor satte du deg ikke ned? Ringte du Dr. Vance? Jeg sa du ikke skulle stå på beina hele ettermiddagen!” “Onkel Glenn, hun hadde ikke svimmelhet!” sa Cecilia bestemt, og nektet å slippe armen min mens hun stirret opp på Rhonda. “Jeg var tre meter unna og så rett på dem! Jeanette hvilte hendene på sprinkelsengrekkverket og hentet pusten, og Rhonda gikk opp bak henne, vippet hjullåsene med skoen og dro sprinkelsengen bakover med vilje! Hun kastet sin egen gravide søster inn i jernbordet fordi hun er rasende over at hun ikke ble valgt som gudmor!” Et kollektivt gisp kom fra fetterne våre som sto ved bakgjerdet.

Pappa blunket, så forbløffet ut mens øynene hans flakket mellom Cecilia og Rhonda. “Hva? Rhonda… hvorfor i all verden skulle Cecilia si noe sånt?” Rhonda slapp ut en kvelt, såret lyd som ville vunnet en pris på en scene. “Fordi hun hater meg, pappa!” sa Rhonda, stemmen skalv av falsk indignasjon mens øynene glitret av kald triumf. “Siden mamma døde, har Cecilia prøvd å erstatte meg som Jeanettes søster! Og Jeanette lar henne! Jeg brukte mine egne hardt opptjente penger på denne solide eikesprinkelsengen til niesen eller nevøen min, og hvordan betaler Jeanette meg tilbake foran tretti familiemedlemmer? Ved å navngi en kusine gudmor i stedet for sitt eget kjøtt og blod, og så la den samme fetteren anklage meg for å ha angrepet en gravid kvinne når Jeanette snubler over sine egne klønete føtter!” “Det er skammelig,

Glenn,” sa tante Barbara umiddelbart, stilte seg ved siden av pappa og klappet ham på ermet med et tungt sukk. “Jeg sto rett her ved punsjen. Stakkars Rhonda reddet den sprinkelsengen fra å falle rett over Jeanette, og det første Cecilia sa var en stygg løgn. Ærlig talt, hvis Jeanette og Cecilia skal behandle Rhonda som en kriminell på sin egen søsters fest, burde ikke Rhonda engang la den sprinkelsengen bli disrespektert.” Rhondas hake kom opp. Øynene hennes låste seg på mine mens jeg kjempet for å presse meg opp fra de kalde steinene, venstre hofte dunket og ribbeina verket for hvert åndedrag jeg tok. “Tante Barbara har rett,” kunngjorde Rhonda kaldt, og slapp den sårede rollen på et øyeblikk mens hendene hennes klamret seg tilbake til eikesengen. “En utakknemlig søster som velger en kusine fremfor blod—og så lar folk sverte navnet mitt foran hele familien—får ikke beholde gaven min. Tante Barbara, ta den andre enden av rammen. Vi ruller denne sprinkelsengen rett ut til SUV-en min akkurat nå. La Cecilia kjøpe henne en sprinkelseng på sykepleierlønn siden hun så gjerne vil leke mor.” “Rhonda, stopp med det nå,” sa pappa, stemmen strammet av alarm da tante Barbara faktisk gikk rundt bordet og grep foten av sprinkelsengen. “Ingen ruller møbler ut til oppkjørselen midt i en fest! Se på søsteren din, hun er skadet—” “Hun later som for sympati, pappa, på samme måte som hun alltid spiller det skjøre lille