Ved min kjønnsavsløring rev min sjalu søster ut en sprinkelseng fra under den gravide magen min—

stramt lite smil som fikk blodet mitt til å fryse. “Ærlig talt, Jeanette,” sa Rhonda, og gjorde stemmen så høy at hver tante, onkel og fetter som sto ved grillen kunne høre hver stavelse. “Hvis du er for klønete og ødelagt til å stå på en flat uteplass, skjønner jeg ikke hvordan du i all verden forventer å oppdra en baby uten meg som gudmor.” En mumling gikk gjennom gjestene ved hagestolene. Ved siden av meg stivnet Cecilia. “Er du gal, Rhonda?” Cecilia snappet, stemmen skalv av raseri mens hun holdt en arm støttet bak den blåmerkede ryggen min. “Jeg så rett på deg! Du dultet ikke borti den sprinkelsengen—du låste opp hjulene med skoen og rev den rett ut under hendene hennes mens hun lente seg på den!” Rhondas øyenbryn hevet seg i falsk uskyld.

Hun glattet ut forsiden av de kremfargede linbuksene sine og sukket dramatisk, og vendte hodet mot vår mors tante, Barbara, som sto rett ved siden av punchbollen. “Hørte du det, tante Barbara?” spurte Rhonda søtt, selv om øynene hennes var harde som flint da de vendte tilbake til meg. “Nå finner Cecilia på historier for å få seg selv til å fremstå som helten. Jeanette har hatt svimmelhetsanfall hele måneden. Alle vet at kroppen hennes knapt tåler å bære denne babyen. Hun mistet balansen, grep sprinkelsengen, og holdt på å dra et barnerommøbel til tolv hundre dollar ned over seg. Jeg trakk den tilbake så hun ikke skulle ødelegge spindlene.” Akkurat som forventet marsjerte sekstito år gamle tante Barbara frem med haken hevet. Barbara hadde favorisert Rhonda siden vi ble født,

alltid behandlet storesøsteren min som kongelig mens hun behandlet meg som en ettertanke. Tidligere på ettermiddagen, da jeg hadde gått inn på kjøkkenet for isvann, hadde jeg hørt de to hviske ivrig ved spiskammerset rett etter at jeg kunngjorde for familien at Cecilia skulle bli babyens gudmor. Jeg hadde brukt de siste to ukene på å slette stygge, skyldbetyngende tekstmeldinger fra Rhonda som krevde rollen, selv om Rhonda ikke hadde vært på en eneste legetime eller ringt en eneste gang for å spørre hvordan babyen vokste. “Rhonda snakker helt sant,” erklærte tante Barbara høyt til den overfylte gårdsplassen, og viftet med en manikyrert finger mot meg og Cecilia mens jeg fortsatt satt på ett kne og prøvde å puste gjennom smerten i ribbeina. “Jeg så hele greia fra drikkebordet! Jeanette fikk et av sine svimmelhetsanfall og snublet rett inn i bordet.

Ærlig talt, å sende en nervøs jente gjennom en stor utendørsfest i denne varmen var en forferdelig idé – hun holdt på å ødelegge hele kakeutstillingen!” “Hun snublet ikke!” svarte Cecilia, ansiktet rødt. “Rhonda så henne lene seg mot rekkverket og dro i det!” “Å, hold kjeft, Cecilia,” fnyste tante Barbara og viftet avvisende med hånden. “Alle vet at du har sneket deg inn i Jeanettes øre i månedsvis bare for å stjele gudmor-tittelen som tilhører hennes eneste søster i blodet. Du burde skamme deg over å splitte en familie etter at stakkars Opal døde.” Da min avdøde mors navn ble nevnt, gled blikket mitt opp mot kanten av smijernsbordet. Mammas antikke musikkskrin av kirsebærtre sto fortsatt der, balansert ustøtt med et hjørne hengende over den åpne luften over flisene. Det var en rektangulær eske omtrent på størrelse med en tykk innbundet bok,

polert til en dyp rødbrun glans med små messingroser innfelt på lokket. Likevel, så lenge jeg kan huske—tjueåtte år, praktisk talt hele livet mitt—hadde den spilledåsen aldri spilt en eneste tone. Det lille messingnøkkelhullet og frontlåsen var forseglet med en tykk, herdet perle av sølvloddet da jeg bare var tre år gammel. Mamma hadde beholdt den stille, permanent låste boksen på nattbordet til dagen hun døde for to år siden. Hver gang jeg spurte henne som liten jente hvorfor vi ikke kunne trekke den opp eller åpne lokket, trakk mamma meg bare opp i fanget sitt, kysset meg på toppen av hodet og sa stille: «Noen ting er ment å forbli låst bort til folk i dette huset vokser opp og lærer å elske det som er skjørt, Jeanette.” Mens jeg knelte der på steinene og holdt rundt min syv måneder gamle mage, så jeg Rhondas blikk skifte fra mitt blåslåtte ansikt til den kirsebærtreboksen som sto på kanten av jernbordet. Det selvtilfredse lille smilet gled rett av søsterens lepper. Kjeven hennes strammet seg til en muskel hoppet i kinnet. Et blikk av ren, giftig hat mørknet øynene hennes mens hun stirret på vår avdøde mors minne—og uten å engang innse at hun gjorde det, løftet Rhonda venstre hånd og begynte å gni et falmet, halvmåneformet hvitt arr på innsiden av høyre håndledd. Hun hadde båret det lille halvmåne-arret på håndleddet så lenge boksen var loddet igjen, selv om hun alltid hevdet at hun hadde ripet det på en