– Prøv gjerne, svarte jeg og løftet haken litt. – Men permen som ligger på sjefanklagerens bord akkurat nå, inneholder ikke bare rapporter om tapt utstyr eller forsinkede forsyninger. Den inneholder kvitteringer på korrupsjon, ulovlige salg av nasjonale medisinlagre, og navnet ditt på hver eneste ordre som har satt livene til sivilbefolkningen i fare. Inkludert jenta som ligger på operasjonsbordet ved siden av oss akkurat nå.
Han ble stående helt stille. Fargen forsvant fra ansiktet hans, og for første gang i sitt liv så jeg ekte, uforfalsket skrekk i øynene hans. Mannen som hadde styrt med jernhånd fra et skinnende kontor i Paris, innså endelig at papirene ikke bare var ord på et ark. De var virkeligheten, og virkeligheten hadde tatt ham igjen.
– Hva… hva vil du ha? hviskte han til slutt.
Jeg lukket øynene et lite sekund og lyttet til den svake lyden av hjerteovervåkeren og blodet som fløt gjennom slangen for å redde et ungt liv som aldri burde ha vært i fare i utgangspunktet.
– Jeg vil ikke ha noe som helst av det du har å tilby, general, hvisket jeg tilbake uten å se på ham igjen. – Bare sett deg ned og vent på politiet. Vakten er her om to minutter.
Delmas åpni munnen for å si noe, men ordene døde hen. Han så på meg, så på slangen i armen min, og deretter på det kalde, flislagte gulvet. Han rygget sakte baklengs ut av rommet, lukket døren lydløst etter seg, og ble borte i korridoren for godt.
Jeg ble liggende alene i det stille rommet, med regnet som fremdeles slo mot ruten utenfor.
Jeg var kanskje bare «arkivaren» i systemets øyne. Men i kveld, mens livet fløt gjennom årene mine og inn i en ukjent jentes kropp, visste jeg nøyaktig hvem jeg var, og hvorfor jeg aldri hadde latt meg kue. Noen ganger er det å holde på sannheten den kraftigste formen for overlevelse som finnes.
