Ved å prøve å redde alle i stedet for å adlyde, Morel, ender du opp i et skap og teller utgåtte luftkompressorer.” Oberst Arnaud Delmas hadde

Bare at denne gangen handlet det ikke om utgåtte luftkompressorer eller noen tapte fryselagre. Det handlet om menneskeliv.

– Hvem er hardest rammet? spurte jeg med en stemme som var så kald at Moreau skvatt tilbake.

– En seksten år gammel jente, hviste han. – Hun satt fast under betongelementene i over to timer. Hun mistet enorme mengder blod før brannvesenet fikk henne fri. Sykehuset i Clamart prøver å holde henne i live, men hun har en ekstremt sjelden blodtype. AB negativ. Og de har ikke mer igjen på lager.

Blodet suste i ørene mine. Seksten år. AB negativ. Siste reservelager i Clamart.

Jeg så på klokken på veggen. Klokken var 16:15.

Jeg trengte ikke å tenke. Jeg åpnet skrivebordsskuffen, tok ut min personlige loggbok og den røde permen med alle bevisene mot Delmas. Jeg la permen i en brun konvolutt, skrev navnet til sjefanklageren for militærdomstolen på utsiden, og dyttet den ned i vesken min.

– Moreau, sa jeg og så ham rett inn i øynene. – Hvis jeg ikke er tilbake i morgen tidlig, åpner du skrivebordet mitt mednøkkelen i konvolutten bak bildet på veggen. Du leverer alt til den adressen som står der. Forstått?

– Ja, oberst! Men… hvor skal du?

– Jeg skal til sykehuset, svarte jeg, og allerede i det samme sekundet rev jeg av meg jakken og kastet den over stolen, mens jeg brettet up ermene på den mørke genseren under. – Jeg har noe de trenger.

Siste kapittel: Oppgjøret i korridoren

Sykehuset i Clamart koke av aktivitet da jeg stormet inn gjennom skyvedørene. Luften luktets av desinfeksjonsmiddel, kald svette og den desperate panikken som bare henger igjen i korridorene når livet henger i en tyynn tråd.

Jeg trengte ikke å forklare hvem jeg var. Ansatte som kjente igjen ansiktet mitt fra den kvelden atten måneder tidligere, slapp meg rett inn i fjerde etasje, forbi vaktene og inn til intensivavdelingen.

Utenfor operasjonsstue 3 stod en utmattet overlege med hendene i lommene på den hvite kraven, stirrende inn gjennom det runde vinduet på døren.

– Doktor? hveste jeg og tok ham i armen.

Han snudde seg brått. Ansiktet hans var grått av tretthet. – Er du… er du fra militærlogistikk? Kom det noen forsyninger?

– Forsyningene ble solgt unna av staben vår i går, sa jeg uten å blunke. – Men jeg har tatt med min egen kilde. Jeg er AB negativ. Ta det du trenger fra åren min. Alt sammen. Hvis det kan redde henne.

Lægen stirret på meg et sekund, vantro, før øynene hans ble fylt av en dyp, stille respekt. – Følg meg med en eneste gang.

En time senere lå jeg på en hvit sykehusseng med en kanyle i armen, mens blodposen fuktet seg sakte opp i røret som ledet inn i veggen ved siden av meg – direkte inn til operasjonsstuen ved siden av, der den seksten år gamle jenta kjempet for livet.

Mens maskinene tutet jevnt rundt meg, gikk døren til det små oppholdsrommet opp.

Inn trådte en mann i en perfekt skreddersydd uniform med generalstabens gullmerker på kragen. Det var Arnaud Delmas. Han så eldre ut nå, med dypere furer i pannen og et drag av panikk rundt munnen som han desperat prøvde å skjule bak sin vanlige, arrogante maske. Han hadde fått nyss om at en militæroberst hadde møtt opp personlig med lekkasjer og beviser, og at skandalen var i ferd med å eksplodere i media.

Han stoppet opp da han så meg ligge der med slangen i armen.

– Claire? hveste han, og stemmen hans mistet sin vanlige autoritet. – Hva i helvete holder du på med? Er det du som har lekket dokumentene til riksrevisjonen? Er det du som prøver å ødelegge karrieren min over en haug med utgåtte…

Jeg snudde hodet sakte mot ham. Jeg kjente ikke lenger sinne. Det fantes ikke et gram av hat igjen i meg, bare en kald, krystallklar ro som var sterkere enn noen militærgrad.

– Du spurte meg en gang, oberst – unnskyld, general – hvorfor noen offiserer stagnerer i gradene mens andre klatrer til topps, sa jeg med en rolig, lav stemme som skar gjennom rommet som en kniv. – Du sa at den første fikser problemene, mens den andre bare skriver rapporten.

Delmas tok et skritt frem, knyttnevene strammet i sidene. – Du vet ikke hva du har gjort. Du har brutt taushetsplikten. Jeg kan få deg stilt for krigsrett i løpet av en time!