Marcus ble blek.
Flere capos rundt bordet har flyttet seg.
Stolen ved siden av min hadde ingen offisiell funksjon.
Vi trengte ikke offisielle ting.
I denne verden forsto alle symbolene.
Claras nærvær ved min side betydde én ting.
Hun hadde sin plass ved min side.
Marcus’ tilstedeværelse der ville bety noe annet.
Jeg så på ham.
“Etter jul?”
“Hun misforsto.”
“Igjen?”
Ingen svar.
fortsatte Clara.
“Tante Katherine sa at pappa er trøtt på grunn av den røde drikken.”
Blikket mitt falt på karaffen.
Katherine heller opp.
“Nok er nok.”
Salvatore blokkerte henne før hun tok to skritt.
Jeg passet på tanten min.
Ikke datteren min.
Katherine hadde overlevd førti år med farlige menn fordi hun visste hvordan hun skulle skjule frykten sin.
Hun skjulte det ikke lenger.
“Hvor lenge?” spurte jeg.
Leppene hennes strammet seg.
“Hvor lenge har du snakket om min død foran barnet mitt?”
“Jeg sa jo at du jobbet for mye.”
“Det var ikke det hun hørte.”
“Hun er tre år gammel.”
“Nettopp.”
Jeg reiste meg.
“Treåringer lager ikke arveplaner.”
Marcus slo knyttneven hardt i bordet.
“Det er latterlig.”
Jeg snudde meg.
“Da drikker du det.”
Stillhet.
Blikket hans falt på karaffen.
Jeg skjøv et tomt glass mot ham.
“For.”
Han rørte seg ikke.
Katherine hvisket navnet hans.
« Marcus. »
Det er alt.
Nei, ikke gjør det.
Ikke stopp.
Bare navnet.
En advarsel.
Jeg lente meg mot bordet.
“Du sa hun misforsto.”
Han stirret på meg.
“Da bevis det.”
Marcus tok ikke flasken.
Salvatore så på meg.
Så snudde han seg mot ham.
Og det besvarer det første spørsmålet.
Uansett hva innholdet i denne karaffen var, visste Marcus at han ikke skulle drikke den.
Jeg hadde vært sliten i seks uker.
Ikke vanlig tretthet.
Tungt.
Noen morgener var hendene mine merkelig numne.
Ved to anledninger følte jeg meg svimmel etter middagen.
En gang holdt jeg på å sovne under et møte jeg selv hadde kalt inn.
Jeg skrev det til jobben.
Clara fortalte meg da at Katherine hadde sagt at jeg skulle dø.
Og Marcus nektet å røre vinen min.
Mønstrene er lette å oppdage når noen tvinger deg til å se på dem.
Salvatore tok med vår private lege til stedet.
Dr. Nolan ankom gjennom vestinngangen tjue minutter senere.
Ingen sirener.
Ingen politi.
Ingen spørsmål utenfor familien.
Det var akkurat det jeg ønsket.
Han undersøkte meg i arbeidsrommet mitt mens Salvatore lette i spisestuen.
“Du burde ha ringt tidligere,” sa Nolan.
“For tretthet?”
“For tilbakevendende nummenhet og svimmelhet.”
“Jeg trodde jeg var førti år gammel.”
“Du er førti år gammel.”
“Nettopp.”
Han smilte ikke.
Det irriterte meg.
“Hva?”
Han senket stemmen.
“Jeg kan ikke fortelle deg hva som forårsaket det i kveld.”
“Jeg ba ikke om sikkerhet.”
Han så på meg.
“Så ja. Noe kunne ha gjort deg syk på sikt. »
Jeg tenkte tilbake på hver middag.
Hvert glass plassert til høyre for meg.
Katherine kom på besøk hver kveld.
Marcus deltok på alle familiesammenkomstene.
“Hvor lang tid vil det ta?”
“Det kommer an på hva det er.”
“Kunne noen forutsi når jeg vil dø?”
“Nei.”
Det var viktig.
Fordi Katherine ikke hadde fortalt Clara at jeg kunne dø.
Hun sa til ham at jeg holdt på å dø.
Noen trodde at prosessen allerede hadde begynt.
Døren til kontoret åpnet seg.
Salvatore kom inn med et brettet hvitt tøystykke.
Inni var det en liten glassflaske.
Tomt.
“Hvor?”
“Under vinvognen.”
Kjeven min strammet seg.
“Fingeravtrykk?”
Salvatore hevet et øyenbryn.
“Vil du ha papirer nå?”
Det fikk meg nesten til å smile.
“Nei.”
Han la den på pulten.
“Det er mer.”
“Hva?”
“Kjellermesteren har forsvunnet.”
Dette fjernet alle smil.
“Siden når?”
“Ingen har sett Carlo siden før middag.”
Carlo hadde tjent faren min.
Så meg.
Han kjente kjelleren min bedre enn noen andre.
Han var syttien år gammel og klaget hver gang noen flyttet en flaske uten å spørre om lov.
Det kom ikke bare til å forsvinne til jul.
“Søk gjennom huset.”
“Det er allerede i gang.”
Jeg så gjennom dørene til kontoret mot galleriet.
Katherine forble helt stille.
Marcus gjorde det ikke.
Han fortsatte å se nedover gangen.
I mellomtiden.
For hva?
Salvatore la merke til dette.
“Vil du at jeg skal skille dem?”
“Nei.”
“Hvorfor?”
“Fordi redde slektninger snakker med hverandre.”
Jeg gikk tilbake til galleriet.
Marcus satte seg straks opp.
Katherine stirret på bålet.
Jeg satte meg ned i stolen min.
Claras stol ble stående ved siden av meg.
Tom nå.
Jeg la en hånd på ryggen hans.
“Du sa til ham at dette setet ikke lenger var hans.”
Katherine så opp.
“Det var en barnslig kommentar.”
“Nei.”
Jeg så på Marcus.
“Du forventet å sitte her.”
Ansiktet hans ble hardt.
“Tror du jeg vil ha stolen din?”
“Jeg tror du allerede har målt det.”
Noen capoer så ned.
Marcus se leva.
