Den unge kvinnen hadde vært limt til den kalde veggen i en gammel bygning i noen minutter. Foran henne sto to menn, og hver gang hun prøvde å komme seg til den ene siden, blokkerte en av dem veien hennes.

“Ta frem pengene,” sa en av dem irritert. “Og telefonen, gi den bort.”

“Jeg har nesten ingenting,” svarte jenta med skjelvende stemme. “Vær så snill, la meg gå.”

Hun heter Emma. Han var på vei hjem fra jobb og bestemte seg for å korte ned veien på en liten gate mellom de gamle bygningene. Det pleide å være ganske folksomt, men den dagen begynte regnet og det var nesten ingen forbipasserende.

Bøllene oppdaget henne fra krysset og satte etter henne.

Først fulgte ikke Emma med på dem, men snart tok de henne igjen.

En av mennene rev sekken ut av hendene hans, og den andre dyttet den hardt mot veggen.

“Si meg passordet til telefonen,” ba han.

“Jeg sa jo at jeg ikke har penger!”

“Nå sjekker vi.”

Mannen åpnet vesken hennes og begynte å kaste tingene hennes rett på den våte asfalten.

Emma så seg desperat rundt. Han ville skrike, men gaten var nesten øde. Biler kjørte langt forbi krysset, og vinduene på nærliggende bygninger var lukket.

Og så så han noen.

På fortauet på motsatt side gikk en høy mann, rundt førti år gammel, sakte. Han hadde på seg en svart skinnjakke, mørke bukser og tunge støvler. Han hadde kort hår, skjegg og et ansikt så strengt at Emma i enhver annen situasjon ville ha prøvd å holde seg så langt unna ham som mulig.

Men nå var det hennes eneste håp.

Mannen gikk forbi dem uten engang å se i deres retning.

Det var da Emma gjorde det første som falt henne inn.

Han så den fremmede rett i øynene og ropte for full hals:

“Peter! Peter, redd meg!

Mannen stoppet. Hooliganene har også frosset.

Emma forsto heller ikke hvorfor hun hadde valgt det navnet. Han hadde sannsynligvis vært den første som kom til tankene.

Han bestemte seg for å late som han kjente ham.

“Peter! ropte hun igjen. “Vær så snill!

Mannen snudde sakte hodet. I noen sekunder så han på henne i stillhet.

I det øyeblikket kunne Emma ikke engang forestille seg hvem den fremmede egentlig var… Og hva som skulle skje om bare noen få minutter.

Fortsettelsen av historien finnes i den første kommentaren.

Han så tingene som lå strødd på gulvet, ansiktet hennes redd, og hånden til en av mennene som holdt henne mot veggen.

Så endret uttrykket i ansiktet hans.

Han snudde seg og gikk rett mot dem.

“Hva, er hun vennen din?” En av bøllene lo hånlig.

Den fremmede svarte ikke.

“Mann, gå din vei.” Vi bare snakker.

Men Peter kom stadig nærmere.

Plutselig la Emma merke til noe merkelig.

Omtrent tjue meter bak ham dukket tre menn til opp kledd i svart.

Og noen sekunder senere gikk to andre ut av en svart bil parkert ved siden av veien.

Smilet forsvant fra bøllens ansikt.

“Kino… Hvem er du?

Peter stoppet foran ham.

“Hun ba meg om hjelp.

“Jeg visste ikke at han var med deg.

Peter så på Emma.

“Jeg kjenner henne ikke heller.”

Stillheten ble etterlatt.

Emma kjente hendene bli kalde.

Først da forsto han at han kunne ha valgt den minst trygge mannen som sin frelser.

En av mennene bak Peter nærmet seg.

“Sjef, er alt i orden?”

Da de hørte ordet sjef, så bøllene på hverandre i frykt.

Peter nikket svakt.

Livvaktene hans omringet straks de to og dro dem bort fra Emma.

“Gi alt tilbake,” sa Peter rolig.

Vesken, telefonen og lommeboken ble umiddelbart lagt på gulvet, foran Emma.

“Vi drar…” mumler en av bøllene.

“Ikke ennå.”

I stemmen hans var det verken sinne eller trussel, og det var nettopp det som skremte dem mest.

Noen minutter senere ankom politiet. Det viste seg at en av Peters livvakter hadde ringt fra det øyeblikket han oppdaget hva som skjedde.

Bøllene ble arrestert.

Da alt var over, plukket Emma opp vesken sin og gikk bort til det ukjente.

“Takk…”

Peter så stille på henne.

“Beklager at jeg fortalte deg det, Peter. Jeg vet ikke engang hvorfor jeg valgte dette navnet.

Livvaktene så på hverandre.

En smilte til og med.

Emma rynket pannen.

“Hva er det?”

For første gang smilte den fremmede svakt.

“Fordi mitt virkelige navn er Peter.”

Emma forble urørlig.

“Virkelig?

“Alvorlig talt.

Men det mest overraskende fant han ut litt senere.