Hver gang jeg skulle sende henne en, sa Walter at Lauren allerede hadde bestemt seg og at hun ville avvise meg. Jeg lot feighet passere av grunn.
Jeg lukket øynene.
Sinne vokste.
Ingen eksplosiv sinne.
Noe tyngre.
I årevis hadde jeg forestilt meg moren min som en fange av Walters personlighet.
Men det hadde vært frimerker.
Postkasser.
Telefoner.
Biler.
Fly.
Trettisju sjanser.
Hun hadde alltid valgt frykt.
Jeg leser brevene ett etter ett.
Den første ble skrevet seks måneder etter at jeg sluttet.
Kjære Lauren, magnoliaen blomstrer. Jeg tenker stadig på klagene dine over glattheten i innkjørselen på grunn av kronbladene.
Den andre var etter at jeg var ferdig utdannet.
Jeg så bildet ditt i en lokal avis. Jeg kuttet det opp før faren din rakk å se det.
Så:
Jeg hørte at du er utplassert i utlandet. Jeg håper du er trygg.
Og:
Daniel giftet seg med Melissa i går. Jeg fortsatte å stirre på den tomme stolen ved siden av meg.
Og:
Nevøen din Ethan ble født i morges. Han har haken til Daniel og den sta pannen til bestemoren din.
Jeg lo gjennom tårene.
Så en til.
Jeg hørte at du hadde blitt forfremmet.
En til.
Jeg drømte at du hadde kommet hjem.
En til.
Beklager.
Igjen.
Beklager.
Igjen.
Beklager.
Trettisju brev fylt med kjærlighet som aldri hadde vært til noen nytte, fordi kjærlighet holdt hemmelig ofte er umulig å skille fra fravær.
Mot slutten av brevet hadde mammas håndskrift blitt skjelvende.
Hun skrev den seks uker før sin død.
Lauren,
Jeg brukte år på å si til meg selv at en dag ville jeg ha mot til å ringe deg. “En dag” er det farligste ordet jeg kjenner.
Jeg klarte ikke å fullføre.
Ethan flyttet seg for å sette seg i stolen ved siden av meg.
Han sa ingenting.
Jeg brettet brevet.
Jeg legger den tilbake i esken.
Så jeg gråt for moren jeg hadde elsket, moren jeg hadde hatet, og moren jeg aldri ville få muligheten til å møte.
Senere den ettermiddagen kom Daniel til hotellet.
Ethan hadde ringt ham.
Jeg holdt på å sparke ham.
Så vi ble sittende i gangen fordi jeg ikke ville at han skulle komme inn på rommet mitt.
Daniel hadde eldet annerledes enn meg.
De samme Mercer-øynene.
Samme rette nese.
Men den selvsikre storebroren jeg husket hadde myknet.
“Jeg leste mammas for mange år siden,” sa han.
“Visste du om brevene?”
“Ikke før han døde.”
“Hvorfor sendte du dem ikke til meg?”
Han så flau ut.
“Jeg hadde ikke adressen din.”
“Du hadde e-posten min.”
“Jeg vet det.”
Jeg lo en gang.
Skarpt.
“Daniel, ser du mønsteret her?”
“Ja.”
“Nei, det tror jeg ikke.”
Jeg lente meg fremover.
“Alle sier at det var en grunn til at de ikke kontaktet meg.”
Han svelget.
“Pappa var sint.”
“Mamma var redd.”
“Du visste ikke hva du skulle si.”
“Jeg vet det.”
“Tjueen år med grunner.”
Han senket blikket.
Jeg myknet litt.
Ikke fordi han fortjente absolusjon.
Fordi jeg var sliten.
“Hvorfor nå?”
Han stirret på regnet som falt utenfor.
“Fordi det å se pappa fornærme deg i Ethans bryllup fikk meg til å innse at vi aldri egentlig forandret oss.”
“Hva betyr dette?”
“Han bestemte fortsatt hva andre hadde rett til å mene om deg.”
Jeg ventet.
“Og vi lot ham gjøre det.”
Det var endelig sant.
Daniel gned håndflatene.
“Da mamma ble syk, spurte hun om vi skulle ringe deg.”
Jeg gispet.
“Hva sa du?”
Stillheten hans talte til meg.
Jeg reiste meg.
« Lauren. »
“Hva sa du?”
“Jeg sa det kanskje ville gjøre pappa opprørt.”
Noe i meg ble stille.
Ingen raseri.
Formål.
“Moren min var døende.”
“Jeg vet det.”
“Hun ville kontakte meg.”
“Jeg vet det.”
“Og du sa til ham at han ikke skulle gjøre det fordi pappa kanskje blir opprørt.”
“Jeg tok feil.”
Jeg tok vesken min.
“Lauren, vær så snill.”
“Jeg trenger at du forstår noe.”
Han reiste seg også.
“Jeg hater deg ikke.”
Tårer samlet seg i øynene hans.
På en måte gjorde det ting vanskeligere.
“Men jeg har brukt tiår på å bygge livet mitt på antakelsen om at ingen av dere skulle være på den.”
Han nikket.
“Du blir ikke plutselig midtpunktet bare fordi skyldfølelsen endelig har blitt pinlig.”
“Jeg ber ikke om det.”
“Jo, det er du.”
“Nei. Jeg ber bare om en sjanse. »
Jeg så på ham.
“En sjanse for hva?”
“Å bli broren din igjen.”
Jeg har tenkt på det.
Så sa han: «Du vet ikke hvordan du skal være broren min.»
Han skalv.
“Og jeg vet ikke hvordan jeg skal være søsteren din.”
Jeg plukket opp trekassen.
“Hvis det en dag blir skapt noe mellom oss, vil det uunngåelig være noe nytt. Jeg later ikke som om den gamle overlevde. »
Han tørket ansiktet.
“Det stemmer.”
