### Del 1
Tjueen år etter at faren min kastet meg ut med en eneste koffert og en advarsel om aldri å komme tilbake, sto han en meter unna meg i nevøens bryllup og så på meg som om jeg var noe cateringfirmaet hadde glemt å ta med.
Ballsalen utstrålte en svak duft av gardenia, ovnsbakt hvitløk og den fine rødvinen som ble servert ved hvert bord. Krystalllysekroner kastet et rent hvitt lys over det polerte bestikket og det bleke bordtøyet. Bak meg holdt en jazztrio på å avslutte et langsomt instrumentalt stykke mens servitører beveget seg mellom bordene med brett med champagne.
Min fars blikk gled fra den mørkeblå kjolen min til de små hælene mine, og tilbake til ansiktet mitt.
Som syttiseks år hadde Walter Mercer blitt mindre enn jeg husket, men ikke søtere. Skuldrene hans var smalere. Håret hennes hadde blitt nesten helt sølvfarget. Dype rynker rammet inn munnen hennes.
Smilet var akkurat det samme.
“Vel,” sa han.
Det enkle ordet tok meg umiddelbart tilbake til min attende bursdag.
Jeg hevet vinglasset mitt litt. “Hei, pappa.”
Øyenbrynene hans var hevet.
Tilsynelatende overrasket roen ham.
Min eldre bror, Daniel, sto i nærheten sammen med sin kone, Melissa. Daniel stirret plutselig konsentrert på glasset sitt. Melissa ga meg det samme anspente og flaue smilet som da jeg kom.
Faren min lente seg nærmere.
“Uten nåde ville ingen ha invitert deg.”
Han hvisket det ikke.
Det var målet.
To kvinner som satt ved siden av oss var stille. En mann ved nabobordet snudde hodet. Bak Walter lo noen flaut, sannsynligvis fordi han trodde det var en spøk.
Walter smilte bredere.
“Du forsvinner i tjueen år,” fortsatte han, “og så dukker du opp igjen som om du var hjemme.”
Jeg kunne ha rettet det.
Jeg kunne ha minnet ham nøyaktig på hvem som hadde kastet ut hvem.
Så jeg tok en langsom slurk av Cabernet.
Så smilte jeg.
“Pappa, du burde finne bordet ditt. Middagen begynner snart. »
For første gang endret uttrykket hans seg.
Langt ifra.
Han forventet sinne.
Gjennom mesteparten av barndommen min var sinne det enkleste våpenet han kunne bruke mot meg. Han presset ting til jeg reagerte, og viftet så med min reaksjon som bevis på at jeg var emosjonell, egoistisk, sta og umulig.
Da jeg var atten, forsto jeg ikke spillet.
Som femtitreåring burde jeg ha visst dette.
Det Walter ikke visste, var at jeg hadde kommet til bryllupet tre timer før ham.
Han visste ikke at jeg hadde tilbrakt ettermiddagen med bruden mens hun gråt fordi en av spennene på bestemors armbånd hadde gått i stykker.
Lite visste han at jeg hadde funnet et lite reparasjonssett i hotellets gavebutikk og fikset det med skjelvende hånd mens hun holdt pusten.
Og han visste absolutt ikke hva hun og nevøen min hadde planlagt senere den kvelden.
“Nyt vinen,” sier Walter.
“Det har jeg tenkt å gjøre.”
Han snudde seg bort.
Da det var tid for å gå, kastet Daniel endelig et blikk på meg.
« Lauren. »
Det var navnet mitt.
Lauren Mercer.
Selv om folk i mesteparten av mitt voksne liv har kalt meg kontreadmiral Mercer, admiral Mercer, frue, kommandør, kaptein, professor eller bare Lauren.
Familien min hadde ikke sett nesten alle disse versjonene av meg.
Daniel stakk en hånd i lommen.
“Jeg visste ikke at pappa kom til å si det.”
“Vanligvis ikke.”
Ansiktet hans spente seg.
“Det er ikke rettferdig.”
Jeg så på ham.
“Er det ikke?”
Han hadde ikke noe svar.
Bak ham begynte servitørene å åpne dørene til ballsalen for middag.
“Jeg burde finne min plass,” sa jeg.
Daniel grep armen min.
Ikke vanskelig.
Akkurat nok til å stoppe meg.
“For det det er verdt, ville Ethan virkelig at du skulle være der.”
Det fikk meg nesten til å le.
Ikke fordi det var morsomt.
For Daniel mente fortsatt at jeg trengte å bli beroliget om nevøens kjærlighet til meg.
“Jeg vet,” sa jeg.
Så gikk jeg min vei.
Tjueen år tidligere hadde jeg gått gjennom en annen dør, med alt jeg eide med meg i en grønn lerretskoffert.
På den tiden bodde Mercer-familien utenfor Norfolk, Virginia, i et kolonihus i murstein med svarte skodder og et magnoliatre som slapp voksaktige blader på innkjørselen hver høst.
Min far eide Mercer & Sons Construction, et regionalt selskap som bestefaren hans grunnla med én lastebil og tre ansatte.
Allerede som syttenåring hadde Walter utvidet sine aktiviteter til kommersiell bygging, offentlige kontrakter og utvikling av luksusprosjekter.
Han snakket om selskapet til frokost.
Han snakket om det over middagen.
Han snakket om det i ferien sin.
Han hadde tidlig bestemt at Daniel og jeg skulle arve virksomheten.
Ingen gadd å spørre oss om vi ville.
Daniel gjorde det.
Det gjorde jeg ikke.
