– En eldre kvinne. Hun bærer en handlepose. Hun sier at du kjøpte brød til henne.

Teresa løp praktisk talt ned trappen.

Lucía satt på en benk ved inngangen med den samme tøyposen med de to eplene som stakk ut fra den ene siden. Hun virket ikke våt, selv om det fortsatt regnet ute.

– Du tok deg god tid, sa den gamle kvinnen.

– Hvordan visste du hvor du fant oss?

– Jeg har allerede fortalt deg det. Noen ting er kjent fordi Gud legger dem foran deg.

Teresa følte en blanding av frykt og håp.

– Kan du hjelpe ham?

Lucia så opp.

– Ikke meg. Men det jeg tar med meg, ja.

– Hva bringer det med seg?

Den gamle kvinnen viste frem en mørk glassflaske, en metallgresskar og et nøye sammenbrettet hvitt lommetørkle.

– Ikke spør ennå. Ta meg først til sønnen din.

Teresa nølte. En del av henne ville ringe sikkerhetsvaktene. En annen, mer desperat del av henne ville falle på kne.

De gikk opp til tredje etasje. Da de kom til rommet, stoppet Lucia uten at noen fortalte henne hvilket av dem det var. Hun banket på døren tre ganger.

Innefra mumlet Elia:

-Mor?

Lucia kom inn.

– Jeg er ikke moren din, gutt. Jeg er Lucia. Og jeg kom fordi det ikke er din tur til å dra ennå.

Teresa kjente at beina hennes ga etter.

Den gamle kvinnen lukket døren bak seg og snakket med en autoritet som ikke så ut til å tilhøre en fattig kvinne med handlepose.

– Teresa, du drar. Og uansett hva som skjer, ikke slipp noen inn.

– Jeg kan ikke la ham være alene med deg.

«Han blir ikke alene. Men hvis du blir, vil frykten din komme i veien.»

Teresa ville protestere, men Elias så på henne fra sengen.

– Sjef … la henne være i fred.

Hun gikk ut i gangen med bankende hjerte i ribbeina.

Inne kunne man høre vann falle ned i kalebassen. Så en mumling, en slags lav bønn. Etter det, stillhet.

En sykepleier kom bort.

– Er alt i orden, fru Tere?

Teresa tørket hendene i buksene.

– Ja. Hun er … en pålitelig dame.

Hun visste ikke hvorfor hun løy, men hun gjorde det uten skyldfølelse.

Tjue minutter gikk. Så tretti.

Da døren åpnet seg, kom Lucía ut med kalebassen i hånden. Vannet var svart og tykt, som om noen hadde skylt brent jord inn i det.

Teresa dekket for munnen.

-Hva er det?

– Det som sønnen din hadde klistret seg til ham.

– Men det var rent vann.

– Det er derfor vi ser det vi ikke kunne se før.

Teresa kom inn.

Elias sov, men ansiktet hans hadde ikke lenger den grå tonen fra de siste dagene. Han pustet dypt. Kinnene hans hadde fått litt farge.

«Hva gjorde han med henne?» hvisket Teresa.

– Jeg hjalp ham med å gi slipp på en byrde som ikke var hans.

– Blir han bedre?

Lucia så alvorlig på henne.

– Jeg kommer i sju dager. Hvis vannet blir klart på den sjuende dagen, tar du ham levende bort.

Teresa begynte å gråte.

– Hvor mye skal du belaste meg?

Den gamle kvinnen rynket pannen.

– Satte du en pris på brødet da du betalte meg?

– Det var brød.

– Og dette er takknemlighet. Ikke besudle den med penger.

Lucia kom tilbake dagen etter.

Og til den andre.

Ingen forsto hvordan hun kom seg inn på sykehuset så lett. Vaktene slapp henne inn som om de hadde kjent henne alltid. Legene stoppet henne ikke, selv om Teresa forventet at de skulle ta henne ut når som helst.

På den andre dagen ba Elias om kyllingkraft.

Den tredje satte seg ned uten hjelp.

Den fjerde gikk bort til vinduet.

For det femte gjentok legene studiene to ganger fordi resultatene ikke samsvarte med det de forventet.

«Dette har ingen forklaring», sa en av dem, mens de gjennomgikk papirene.

Teresa krysset armene sine.

– Ikke forklar det da. Bare ikke rot det til.

På den sjette dagen kom Marina med babyen sin. Da hun så Elias sitte der med håret kjemmet og fortelle dårlige vitser, brast hun i gråt.

– Jeg trodde jeg skulle miste deg, idiot.

– Som om det var så lett å bli kvitt meg.

Men den kvelden kom det virkelige vendepunktet.

Mens Teresa kjøpte kaffe fra maskinen i gangen, hørte hun to sykepleiere snakke lavt.

– Fant du ut hvem damen var?

-Hvilken?

– Den gamle damen som kommer med Doña Teresa. Julia sier hun jobbet her for mange år siden. Hun var healer og jordmor. Hun reddet et barn som var blitt gitt opp for dødt.

Teresa forble ubevegelig.

«Hva var navnet på gutten?» spurte han og nærmet seg.

Sykepleierne utvekslet ubehagelige blikk.