– Er dette virkelig bilen de sendte? Mamma, det lukter fattigdom.
Jenta sa det fra baksetet, uten å senke stemmen, mens hun rettet på den hvite frakken sin og løftet opp mobiltelefonen for å filme seg selv foran vinduet.
Teresa grep tak i rattet på den grå Aveoen sin og fortsatte å kjøre langs Patriotismo Avenue, fanget mellom lastebiler, motorsykler og tutende horn.
Han hadde kjørt i 14 timer. Han hadde ikke spist noe annet enn svak kaffe og et halvt søtt rundstykke. Men han trengte hver krone. På General Hospital, i 3. etasje, var sønnen Elias fortsatt koblet til intravenøse apparater og ventet på en diagnose som ingen turte å gi ham i sin helhet.
«Jeg skal til frisørsalongen, mamma», fortsatte den unge kvinnen. «Jeg skal farge håret, fikse neglene, fikse øyevippene og fikse øyenbrynene. Det verste er at jeg ble sittende fast med en skikkelig gammel dame i en supergammel bil. Så pinlig, kompis.»
Teresa svelget.
Bilen var ikke ny, men den var ren. Gulvmattene var vasket, dashbordet var støvfritt, og luftfriskeren hang fra bakspeilet som et ydmykt forsøk på å få livet til å lukte bedre.
Da Teresa ankom en elegant salong i Del Valle-området, parkerte hun.
– Det er 165 pesos, frøken.
Den unge kvinnen la ned mobiltelefonen og så på henne som om hun var blitt bedt om en formue.
– 165 for denne greia? Nei, frue. Du er gal.
– Appen viste ham billettprisen før han gikk om bord.
– Vel, jeg så det ikke engang. Dessuten burde de ta maksimalt 50 dollar for en slik bil.
Teresa tok et dypt pust.
– Vennligst betal.
– Nei. Og hvis du vil, anmeld meg. Jeg skal anmelde deg også for å være frekk.
– Det som er uhøflig er å bruke en tjeneste og ikke betale for den.
Den unge kvinnen åpnet vesken sin irritert. Hun tok ut 150 pesos og kastet dem på setet.
– Der har du det. Og trekk ned låsen for meg.
– 15 er savnet.
– Skal du gjøre en stor sak ut av 15 pesos?
– Han skal betale meg det han skylder.
Jenta rødmet. Hun lette etter mynter, slapp dem foraktelig i Teresas hånd og mumlet:
– Jeg håper han blir kvalt av det.
Teresa så på henne i bakspeilet.
– Ikke vær redd. Jeg har svelget verre.
Den unge kvinnen stormet ned trappene, skled på det våte fortauet med hælene og gikk inn i rommet uten å snu seg.
Teresa forble ubevegelig i noen sekunder. Øynene hennes brant, ikke av ydmykelse, men av utmattelse. Siden Elias hadde blitt syk, hadde hun lært at verdighet også betales i avdrag.
Hun krysset inn i et lite supermarked for å kjøpe noe før hun fortsatte kjøreturen. I køen foran henne plasserte en svært tynn eldre kvinne en pose havregrøt, to epler og et stort rundstykke på samlebåndet.
– Det er 48 pesos, sa kassereren.
Den gamle kvinnen åpnet en gammel pung, telte mynter og senket blikket.
– Ta brødet fra meg da, datter.
Teresa kjente et slag mot brystet.
– Jeg skal betale for det.
– Nei, frue, hvordan kunne De tro det …
– Det er allerede betalt.
Han holdt kortet sitt nær leseren.
Den gamle kvinnen så på henne med klare, dype øyne, som om de hadde brukt altfor mange år på å være vitne til andre menneskers smerte.
– Du bringer ikke sult etter brød, datter.
Teresa ble stående stille.
-Beklager?
– Du er sulten på at noen ikke skal dø på deg.
Luften satt fast i halsen hans.
-Hvem er du?
Den gamle kvinnen tok tøyvesken sin og sa lavt:
– Generalsykehuset. 3. etasje. Seng ved vinduet. Guttens navn er Elias.
Teresa kjente bakken bevege seg.
– Hvordan vet du det?
—Fordi noen sorger skriker selv om du ikke åpner munnen.
Teresa fulgte etter henne med sitt stivne blikk.
– Frue, fortell meg hvem du er.
Den gamle kvinnen smilte trist.
– Jeg heter Lucia. Og hvis du vil redde ham, så kom ikke for sent.
Så gikk han ut i regnet, som om hele verden gjorde plass for ham.
Teresa løp etter henne, men da hun kom til supermarkeddøren, var den gamle kvinnen borte.
Hun satte seg inn i taxien, med skjelvende hender. Hun visste ikke om hun bare hadde møtt på en gal kvinne, en svindler eller noe uforklarlig. Men da sykehuset ringte henne tre ganger på rad, sank hjertet hennes.
Han svarte.
«Doña Teresa», sa en sykepleier med anspent stemme. «Kom nå. Elias spør etter deg.»
Teresa startet uten å se seg tilbake.
Jeg visste fortsatt ikke at den stakkars gamle kvinnen, som jeg nettopp hadde kjøpt et brød av, snart skulle komme inn på sykehuset og gjøre alle målløse.
DEL 2
