“Hva skal vi gjøre i dag da, fru Whitaker?” spurte han og blunket. “Siden vi har et helt hus for oss selv og ingen kalkun som skal reddes?”
Karen lo lavt. Det var en god, fri latter – lyden av et hjem som ikke lenger trengte å late som om det var noe annet enn det det var.
“Vi skal spise pannekaker til lunsj,” sa hun og reiste seg for å fylle på kaffe. “Og så skal vi kjøre ut til innsjøen og se på endene. Resten av verden får klare seg uten oss i dag.”
Utenfor vinduet fortsatte den kalde høstdagen å rulle videre, men i det lille huset i Ohio kjente Frank at fundamentet sto støtt igjen. Veggene trengte ikke å bære mer vekt enn det de var bygget for.
