Del 2: Spenningen under overflaten
Frank stirret på skjermen lenge etter at lyset hadde begynt å dimmes. De små bokstavene som listet opp tjuefem porsjoner med mat, femten separate retter og tre timer med presis tidsstyring, så ikke ut som en invitasjon fra et familiemedlem. De så ut som en kvittering for en tjeneste som ble tatt for gitt.
“Hun har ikke spurt,” sa Frank lavt.
Karen trakk hendene til seg og la dem i fanget. Strikketøyet lå urørt mellom dem, det blå garnnøstet rullet noen centimeter bortover den lyse sofaen. Ansiktet hennes var helt hvitt i lyset fra stuelampen, og hun virket plutselig mye eldre enn sine sekstiett år.
“Hun antar nok bare at jeg vil hjelpe til,” svarte hun. Stemmen hennes var tynn, nesten uten luft. “Det er jo Thanksgiving. Det er slik vi alltid har gjort det.”
“Slik du alltid har gjort det,” rettet Frank henne. Han reiste seg brått, og de gamle knærne knak svakt. “Karen, se på meg.”
Hun løftet blikket.
“Siden når ble det din jobb å mette halvparten av Montgomery County fordi Melissa vil vise seg frem for styremedlemmer og investorer? Sist gang var det tretti gjester. Du holdt på i to døgn uten å sove ordentlig. Du besvimte nesten i gangen da du skulle bære ut den siste kalkunen.”
Karen så ned igjen på hendene sine. Tommelfingeren hennes strøk over det svake, røde merket som fremdeles bar sporet etter det varme pannehåndtaket fra forklehendelsen tre uker tidligere. Det var som om kroppen hennes husket den ydmykelsen bedre enn hodet tillot seg å gjøre.
“Hun har tre barn, Frank,” sa hun, men det lød som en bønn om nåde, ikke et forsvar. “Og Derek har mye å gjøre på jobben. Du vet hvordan det er i logistikkbransjen nå i høstsesongen. Arbeidsdagene hans strekker seg til klokken åtte om kvelden.”
“Derek er sønnen min,” sagde Frank, og denne gangen lå det en hard, urokkelig tone i stemma hans. “Jeg lærte ham å bygge ting som var sterke nok til å vare. Jeg lærte ham at hvis fundamentet gir etter, hjelper det ikke hvor vakker fasaden er. Men gutten vår har valgt å lukke øynene fordi det er mer behagelig å la andre gjøre det skitne arbeidet.”
Frank gikk mot vinduet og trakk gardinen litt til side. Utenfor var grannålene hvite av morgenrim. Gatelyktene langs den rolige villaveien i Dublin, Ohio, kastet lange, gule skygger over asfalten.
“Hva har du tenkt å gjøre?” spurte han uten å snu seg.
Stillheten i stua var så dyp at de kunne høre klokken på kjøkkenet tikke sekund for sekund.
Karen reiste seg sakte. Hun gikk bort til skjenken i heltre, der et lite bilde av Derek da han var sju år, sto i en sølvramme. Han holdt en stor, skitten fotball og smilte med tannløst glis. Det var den samme gutten som tre uker tidligere hadde stått ved døren med et glass kullsyreholdig vann og sett moren sin få et forkle kastet på gulvet foran seg—og som hadde valgt å se bort.
“Jeg har ikke bestemt meg,” visket hun.
Klokken tolv den formiddagen ringte telefonen igjen. Denne gangen var det Derek.
Frank sto i garasjen og sjekket oljen på gressklipperen da Karen kom ut med den trådløse telefonen. Hun så på ham med et uttrykk i ansiktet som sa at hun trengte at han var der.
Frank tok telefonen og trykket på høyttalerknappen.
“Hei, mamma,” sa Derek med sin jevne, rolige forretningsstemme. “Jeg håper du har sett Melissas melding. Vi gleder oss sånn til torsdag. Hun har lagt opp en fantastisk plan for dagen. Det blir en del folk fra det nye arkitektfirmaet der, så det betyr mye for oss at alt ser bra ut.”
Frank kjente at blodtrykket steg. Han strakte ut hånden og tok telefonen fra Karen.
“Derek,” sa faren.
Det ble stille i den andre enden. Sønnen hadde kanskje ikke ventet at faren skulle være i nærheten, eller kanskje kjente han tonen igjen.
“Hei, pappa. Er mamma der?”
“Moren din er her. Og hun har sett meldingen.” Frank lente seg mot en av arbeidsbenkene. “Fortell meg en ting, sonen min. Når sluttet du å snakke for deg selv og begynte å oversette for kona di?”
“Pappa, hva mener du nå? Vi har det travelt…”
“Nei, dere har det ikke travelt. Dere har det bare bekvemt,” sa Frank skarpt. “Melissa sender en liste på femten retter til en kvinne som nettopp har tilbrakt hele uka med å rydde opp etter deres forrige selskap, og du sitter på kontoret ditt og later som om dette er en familiefeiring.”
“Det er en familiefeiring,” svarte Derek, og stemmen hans steg et hakk i defensivt raseri. “Vi vil bare at alt skal være perfekt. Mamma elsker å lage mat. Hun har alltid gjort det.”
