“Etter det var det vanskelig å trekke seg unna.
“Er det derfor du ba meg dra i går?”
Klaudia svarte ikke.
“Med vennene dine?”
Hun var stille.
“For hvis jeg ble ved bordet og noen sa noe om ‘huset ditt’, kunne løgnen komme ut?”
Ansiktet hennes var nok til et svar.
Jeg følte meg sliten.
Kjempestor.
“Hvor lenge har du prøvd å overbevise meg om dette?”
“For hva?”
“For å omskrive huset.”
“Jeg vet ikke.
“Fire måneder med kontakt med en notarius er ikke ‘jeg vet ikke’.
Hun så skarpt på det.
“Du har vært hos henne.
“Ja.
Klaudia knyttet fingrene.
Daniel sa han skulle ordne det.
“Hva skulle han ordne?”
Ingenting.
Jeg reiste meg.
“Claudia.
“Spør sønnen din.
“Jeg spør deg.
“Jeg er ikke barnet ditt.
“Det er sant.
Jeg gikk opp trappen.
“Og det vil gjøre det mye lettere for meg å sette en grense for deg.”
Daniel kom tilbake etter nitten.
Øynene hans var røde.
Jeg visste ikke om han gråt eller ikke sov.
Vi satte oss på kjøkkenet.
Klaudia kom ikke ned.
“Jeg gikk til notarius,” sa jeg.
Han nikket.
“Jeg vet.
“Sa hun det til deg?”
gjettet Claudia.
“Første kontakt var i november.
Daniel så på hendene sine.
“Ja.
“Var det din idé?”
Han var stille.
— Daniel.
“Ja.
Jeg forventet ikke at han skulle svare så raskt.
“Hvorfor?”
“Selskapet begynte å få problemer.
“Hva er de?”
“Vi mistet to store bestillinger. En kunde betalte nesten sytti tusen. Så økte kostnadene. Jeg tok opp et arbeidskapitallån. Det skulle utjevne seg.
“Det gjorde det ikke.
“Nei.
“Visste Klaudia det?”
“Om delen.
“Hva betyr det?”
“I begynnelsen visste hun ikke alt.
“Og så?”
“Så begynte hun å ta opp lån selv.
Jeg frøs.
“Hva for?”
“For å betale avdragene.
“Så du betalte tilbake lånet med et annet lån.
“Noen ganger.
“Hvor mye gjeld har du?”
“Omtrent to hundre og seksti.
“Og resten?”
“Claudia.
Jeg sukket.
“Hvorfor et hus?”
Daniel tørket ansiktet.
“Fordi banken sa at uten sikkerhet vil vi ikke få finansiering på slike vilkår at det ville gi mening.
“Og du tenkte på huset mitt.”
“Mor, jeg pleide å gjøre det en gang uansett…
Han brøt av.
Han trengte ikke å fullføre.
Jeg visste det.
“Fortell meg.”
“Nei.
“Si det.”
“Mamma.”
“Jeg vil høre.”
Han så opp.
“Han skulle jo være min en gang uansett.”
Klokken tikket på kjøkkenet.
Gammel, av tre.
Marek kjøpte den på et antikvitetsmarked.
“Så du bestemte deg for at det var mulig å akselerere nedgangen.
“Det er ikke sånn.
“Det var akkurat det du sa.
“Jeg ville ikke frata deg hjemmet ditt.
“Du ville frata meg eiendommen min.
“Du ville hatt et sted å bo.
“I ett rom.”
“Mamma…
“Hvorfor ett rom?”
“Det er en rekord.
“Hvem foreslo det?”
Stillhet.
— Daniel.
“Claudia.
Jeg nikket.
“Og du var enig.
“Jeg leste det ikke nøye.
Jeg lo.
Jeg klarte ikke å la være.
“Du driver en bedrift. Du signerer kontrakter for hundretusener. Og skal jeg tro at du ikke leste dokumentet om morens hus?
“Jeg var under press.
“Jeg er under press nå også. På en eller annen måte leste jeg.
Daniel reiste seg.
“Hva vil du at jeg skal si?”
“Sant.
“Jeg snakker sant!”
“Nei. Du gir det til meg bit for bit når jeg oppdager den forrige løgnen.
Han ble stille.
“Hvor mange ganger har noen vært her for å verdsette et hus?”
Han løftet hodet.
Jeg fant den.
“Hvordan vet du det?”
“Jeg vet ikke. Jeg spør.
“En gang.
Hjertet mitt raste.
“Når?”
“I desember.
“Jeg var hos søsteren min i Poznań i tre dager.
Han svarte ikke.
“Slapp du en fremmed inn i huset mitt for å ta opp et lån mens jeg var borte?”
“Det var bare en omtrentlig vurdering.
“Hvem tok bildene?”
“En takstmann.
“Hjemmet mitt.
“Ja.
“Soverommet mitt?”
Daniel så til siden.
Jeg reiste meg så brått at stolen traff veggen.
“Var han på soverommet mitt?”
“Han må ha sett alle rommene.
Jeg kjente at jeg følte meg kvalm.
Det handlet ikke om penger.
Ikke bare det.
En fremmed gikk rundt i rommet hvor jeg oppbevarte Mareks klær, gamle brev, en eske med ringen hans.
Han så på veggene, vinduene, overflaten.
Og sønnen min slapp ham inn.
Å verdsette noe som ikke tilhørte ham.
“Gå ut.”
Daniel ble blek.
“Mamma.”
“Ikke i dag.” Jeg skal ikke gjøre noe dumt. Du får en date. Jeg ordner det juridisk. Men du skal jo flytte ut.
“Hvor?”
“Jeg vet ikke.
“Vi har ikke penger.
“Du har to biler.
“Den ene er en firma-en.
“Da selger du den andre.”
“Klaudia trenger ham til jobb.
“Bussene går fortsatt.
Han så på meg som om jeg plutselig hadde blitt en fremmed.
Kanskje det var sånn det var.
Kanskje for første gang så han et menneske i meg, ikke en funksjon.
Mor.
