Jeg skrek ikke.
Jeg lagde ikke noe oppstyr.
Kanskje det er derfor de lyttet.
Folk reiste seg fra bordet én etter én, uten å se meg i øynene. Noen mumlet noe. Noen takket meg for middagen, noe som på den tiden hørtes så absurd ut at jeg nesten lo.
Eve stoppet i gangen.
“Fru Hanna…
“Ikke nå.
“Jeg visste virkelig ikke.
“Det tror jeg.”
Hun så mot spisestuen, hvor Klaudia bodde.
“Bare sjekk når de har lett etter finansiering.
Jeg husket denne setningen.
Klaudia hørte det.
“Kom ut,” hveste hun til henne.
Ewa gikk uten å si et ord.
Jeg lukket døren.
Vi tre ble igjen.
Meg, Daniel og Claudia.
På bordet sto en kake med trettitre lys.
En av dem falt over og smeltet inn i glasuren.
Jeg så på sønnen min.
“Fra begynnelsen.
Daniel gned seg i ansiktet.
“Mamma, det ser virkelig ikke ut som du tror.
“Jeg vet ikke hvordan han ser ut ennå, for dere har alle prøvd å hindre meg i å finne det ut i ti minutter.
“Vi har økonomiske problemer.
“Hva er de?”
Han så på Claudia.
Hun så bort.
“Daniel driver selskapet.
“Jeg vet hva sønnen min kjører.
Tre år tidligere hadde Daniel grunnlagt et lite renoverings- og finishfirma. I begynnelsen gikk det ganske bra. Han hadde to ansatte, så fire. De bygde leiligheter i Toruń, Bydgoszcz, og noen ganger dro de til Gdańsk.
Daniel var stolt.
Jeg også.
Da han kjøpte en brukt buss, tok jeg et bilde av ham og sendte det til søsteren min.
“Se, vår entreprenør.”
Jeg spurte aldri i detalj om penger.
Nå angret jeg.
“Hvor mange?” spurte jeg.
“Hvor mye?”
“Hvor mye skylder du?”
Daniel så på Klaudia igjen.
“Omtrent to hundre tusen.
Klaudia fnøs.
“Slutt med det.”
— Co?
“Nå som alt fungerer, slutt å lyve.”
Daniel stivnet.
“Claudia.
“Tre hundre og åttisju.
Jeg følte meg kald.
“Tusenvis?”
“Ja.
Daniel bet tennene sammen.
“Ikke alt er på reise.
“Og hvilken del er det?”
Han var stille.
— Daniel.
“Hundre og nitti tusen i løpet av de neste to månedene.
Jeg satte meg ned igjen.
Plutselig begynte alt å falle inn i en annen historie.
Et nytt kjøkken som Klaudia hadde bestilt to år tidligere, selv om jeg hadde bedt henne om å la være.
En TV kjøpt «i avdrag på null prosent».
Helg i Sopot, selv om Daniel sa den gangen at selskapet hadde en svakere måned.
Claudias bil.
Vesker.
Trips.
Og samtidig, stadig hyppigere setninger:
“Mamma, hvorfor betaler du ikke eiendomsskatten din tidlig?”
“Mamma, strømregningene har uansett alltid vært dine.”
“Mamma, hvis huset en dag blir Daniels, er det ingen vits i at vi leier noe eget.”
Den gangen hørtes det ut som uskyldig bekvemmelighet.
Nå hørtes det annerledes ut.
“Du ville pantsette huset mitt.
Daniel svarte umiddelbart:
“Ikke for å pantsette.
Jeg så på ham.
“På papiret står det skrevet ‘sikkerhet på fem hundre tusen’.
“Det skulle egentlig være refinansiering.
“Hjemmet mitt.
“Huset vil bli tildelt meg.
“Det vil si, mitt hus.
Han svarte ikke.
Klaudia satte seg på motsatt side.
“Fru Hanna…
Jeg smilte nesten.
I fem år kalte hun meg «mamma» når hun ville ha noe.
Nå var jeg «fru Hanna» igjen.
“La oss ikke dramatisere,” sa hun.
“Det er en interessant setning etter at du kastet meg ut av huset mitt.
“Jeg ble revet med.
“Nei. Du lot deg ikke rive med. Du trodde virkelig du kunne be meg gå.
“Jeg var nervøs.
“Hvorfor?”
Hun svarte ikke.
Jeg så på Daniel.
“Hvorfor fortalte hun vennene sine at huset er ditt?”
“Jeg vet ikke.
“Du vet.
“Mamma…
“Du vet.
Daniel satte seg ned.
Jeg kunne se at han kjempet med seg selv.
Jeg visste bare ikke ennå om han slet med skyldfølelse eller lurte på hvor mye han kunne fortelle meg.
“Fordi vi planla at du skulle skrive det om,” sa han til slutt.
“Planla du?”
“Jeg trodde du ikke ville ha noe imot det.”
“Så du bestemte for meg.”
“Jeg har ikke bestemt meg.
Jeg var inne på utkastet til kontrakt.
“Advokatfirmaet har utarbeidet et dokument.
— Prosjekt.
“Uten min tillatelse.
“Prosjektet kan forberedes.
“Og hvorfor forberedte du den?”
“For å vise deg.
“Når?”
Stillhet.
“Når, Daniel?”
“På mandag.
“Det vil si, om tre dager.
Han nikket.
“Har du avtalt time hos en notarius?”
“I utgangspunktet.
Det var første gang jeg hevet stemmen.
“For meg?”
“Vi ville dra sammen.
“Og når skulle du fortelle meg hvor jeg skulle?”
Klaudia sukket.
“Ingen ville lure deg.
“Slutt med det.”
Hun ble stille.
“Slutt å snakke til meg i en slik tone som om jeg var en eldre kvinne, som du rolig må forklare at det å gi opp et hus verdt nesten ni hundre tusen zloty er en liten formalitet.
Daniel reiste seg.
