– Valeria! Hva i helvete… ropte Mateo idet han åpnete døren, men han stoppet tvert opp da han så henne stå i gangen med nøklene til Ducatien i hånden, og deretter så moren sin komme haltende ut fra garasjen med en bandasje av tøyrester og et blikk så dødelig at det kunne ha drept på flekken.

– Mateo, hvisket Valeria, og denne gangen skalv ikke stemmen i det hele tatt. Den var skarp som et barberblad. – Vil du forklare hvorfor sykkelen din, den som brant opp for et år siden og som ga oss tyve tusen dollar i forsikringspenger, nettopp ble levert tilbake av tre motorsykkelkriminelle?

Mateo ble likblek. Fargen drenerte fullstendig fra ansiktet hans, og mobilen falt i gulvet med et matt dunk.

– Og mens du tenker på en god løgn, fortsatte Valeria og løftet bankutskriften hun hadde funnet tidligere på dagen, – kan du fortelle meg hvorfor du har tømt sparepengene våre på en hemmelig konto i Panama, mens du har latt moren din terrorisere meg for hver eneste krone jeg bruker?

Elena så på sønnen sin med en blanding av sorg og raseri. – Du har lurt oss begge, Mateo. Hele familien din… bygget på løgner.

En ny begynnelse

Klokken var blitt ni om kvelden. Huset i Naucalpan var helt stille, bortsett fra summingen fra kjøleskapet.

Mateo var borte. Han hadde flyktet i all hast da Valeria truet med å ringe både politiet, skattemyndighetene og forsikringsselskapet samtidig. Han tok med seg noen få eiendeler i en bag og forsvant ut i Mexico Citys endeløse trafikk, vel vitende om at spillet hans var over.

Doña Elena satt i stuen, knust og taus. For første gang i sitt liv virket den dominerende svigermoren liten og slitt. Hun så på Valeria, som holdt på å pakke kofferten sin.

– Skal du… dra? spurte Elena lavt, nesten umerkelig.

Valeria stoppet opp med en bunke klær i hånden og så på den eldre kvinnens rynkete ansikt.

– Ja, Elena. Jeg drar, svarte Valeria rolig. – Men ikke fordi jeg er redd, og ikke fordi noen jager meg bort. Jeg drar fordi jeg endelig er fri. Kontoen med pengene etter bestemoren min står på mitt navn, og med Ducatien parkert i garasjen som ugjendrivelig bevis på Mateos svindel, har jeg nok av midler til å starte helt på nytt – alene, med verdigrenheten i behold.

Valeria lukket glidelåsen på kofferten, tok på seg jakken og gikk ut av huset.

Luften i Naucalpan var fremdeles tung og fuktig av kveldssolen, men for første gang på fem år kjentes det som om hun kunne puste fritt. Foran henne lå en ukjent fremtid, men denne gangen var det hun som holdt i styret.